Venezuelansk valg med imperialistisk innblanding og lav valgdeltakelse

Valget til nasjonalforsamlingen i Venezuela 6. desember var preget av lav valgdeltakelse, imperialistisk aggresjon og økonomisk krise. USA og EU hadde på forhånd kunngjort at de ikke ville godkjenne resultatene, men Guaidó-kortet er oppbrukt og PSUV har tatt lange steg til høyre.

[Source]

Det første som bør bemerkes angående det venezuelanske valget i går, er den imperialistiske innblandingen fra Washington og Brussel. USA har mislyktes i «regimeskifte-offensiven» i 2019/20, som inkluderte selvutnevnelsen av Guaidó som «president» , et mislykket militærkupp, en invasjon av leiesoldater, sanksjoner, trusler osv. Denne kampanjen med imperialistisk aggresjon har fortsatt til i dag, underkjennelse av valget og dets resultater. Imidlertid er mannen deres, Guaidó, brukt opp, etter å ha mislyktes i å styrte Maduro-regjeringen, og er svært diskreditert. Han har heller ingen unison støtte fra den pro-imperialistiske opposisjonen.

EU støtter Washington, men spiller bare andre fiolin, de forsøkte å få valget utsatt, noe Maduro med rette nektet. Det venezuelanske folket har en egen regjering, og de har rett til å holde valg når de vil, uavhengig av at Borrell, Pompeo eller den uhyggelige krigsforbryteren Abrams forteller dem det.

I dag fremhever imperialistiske talspersoner i Europa og USA den lave valgdeltakelsen. Valgdeltakelsen var lav, og årsakene til dette blir drøftet lenger ned i artikkelen, men i parlamentsvalget i Romania samme dag var valgdeltakelsen også bare på 31%, uten imperialistiske trusler eller boikott fra opposisjonen, og vi opplever ikke noe oppstyr fra Washington eller Brussel angående det rumenske valget.

Det kanskje mest skandaløse eksemplet på reaksjonær dobbeltmoral, var Jeanine Añez’ tweet om at det venezuelanske valget var «juks». Dette er personen som ble Bolivias “president” etter et militærkupp, uten at en eneste person hadde stemt på henne og hvis parti bare fikk 4,2% av stemmene!

Hovedparten av (men ikke hele) opposisjonen (etter Washingtons instrukser) bestemte seg for å boikotte valget, men kjempet egentlig ikke for boikott og forsøkte heller ikke å sabotere valget, slik de gjorde i 2017.

Under disse forholdene var valgdeltakelsen viktig for regjeringens legitimitet. I tillegg til opposisjonens boikott, kjempet Maduro-regjeringen mot desillusjon blant chavista-rekkene. Dette er resultatet av den store økonomiske krisen (forverret av sanksjoner), men også av det faktum at regjeringen ikke har vært i stand til å oppfylle sine gjentatte løfter om å snu situasjonen. Folk har mistet tellingen på hvor mange ganger regjeringen har lovet å gjøre Venezuela til en økonomisk makt, og gjentatte innrømmelser til privat sektor har ikke gitt noen konkrete resultater.

Til dette må vi legge til regjeringens høyredreining. I møte med sanksjonene har regjeringen blitt avhengig av handelspartnerne Kina, Russland, Tyrkia og Iran som har presset på for en politikk for å gjenopprette en slags likevekt ved å avvikle mange av godene fra den bolivarianske revolusjonen, og å skape gunstige forhold for utenlandsk kapitalistisk investering. Dermed har vi sett en snikende privatisering av statseide selskap, mange av de nasjonaliserte under Chavez. Innen jordbruksreformen har det vært utallige hendelser der land som er holdt i felleskap er blitt konfiskert for å bli overlevert til private grunneiere, ved hjelp av statens styrker (Nasjonalgarden så vel som FAES) og rettsvesenet mot bønder. Landbruksministeren er en ledende forkjemper for ideen om å fremme et “revolusjonært borgerskap”. Kollektive kontrakter er brutt som en del av en økonomisk pakke i august 2018. Arbeider- og bondeaktivister har blitt fengslet, i noen tilfeller i årevis uten rettssak, mens reaksjonære imperialistiske kuppmakere er frie til å fortsette å planlegge eller løslates fra fengsel som en gest av godvilje. Denne høyredreiningen til regjeringen har skapt en stemning av desillusjon og motstand blant chavista-aktivistene.

Når det er sagt, er PSUV en formidabel og godt smurt valgmaskin, som fremdeles har en viss støtte blant de fattigste lagene i samfunnet. Denne støtten kan forstås delvis fordi partiet er assosiert med arven etter Chávez og de reelle godene som revolusjonen medbrakte, dels fordi partiet er assosiert med CLAP (matsubsidier), og andre sosiale goder, dels på grunn av hatet mot imperialismen og dens lokale agenter som fører til at rekkene holder seg bak PSUV. Dette er noe kapitalistiske kommentatorer ikke klarer å forstå. Hvor mye av dette som fortsatt gjelder, var et av nøkkelspørsmålene i dette valget.

I dagene frem til valget var det klart at Maduro og PSUV var bekymret for muligheten for en veldig lav valgdeltakelse (og de har verktøyene til å måle dette ganske nøyaktig). Dette er grunnen til at Maduro antydet at dersom han tapte dette valget, ville han trekke seg i et forsøk på å oppmuntre opposisjonen til å stemme. Han gikk heller ikke imot at det venezuelanske kommunistpartiet ble blokkert fra TV-debatter, og avslørte sannsynligvis at han visste at PCV ville gjøre det bedre enn forventet.

Siden Chavez vant første gang i 1998, startet valgene i Venezuela vanligvis tidlig på morgenen, og det var kø ved valglokalene til stengetid og utover. Valglokalene blir vanligvis tvunget til å holde åpent etter stengetid dersom det fortsatt er kø.

Denne gangen var det annerledes. Deltakelsen på dagtid var lav. Ikke bare fordi opposisjonsvelgerne ikke møtte opp (noe som var forutsigbart), men lav i den forstand at den harde chavista-kjernen ikke dukket opp i samme antall som ved tidligere valg. På det offisielle stengetidspunktet erklærte det nasjonale valgrådet at valglokaler ville forbli åpne, selv om det ikke var tilfeller med kø.

Ifølge de foreløpige resultatene etter at 82,35% stemmene var talt, var valgdeltakelsen på 31%. Dette er lavt oppmøte, selv med tanke på boikotten av flertallet av opposisjonen. PSUV fikk 67% av de avgitte stemmene, som dersom vi ekstrapolerer til 100% av stemmene, vil være 4,3 millioner. Dette kan sammenlignes med 5,6 millioner i det forrige valget for nasjonalforsamlingen i 2015, 6,2 millioner ved presidentvalget i 2018 (også med boikott av opposisjonsflertallet, selv om disse to valgene ikke kan sammenlignes direkte). Dette var et dårlig resultat for PSUV, som likevel vil ha et betydelig flertall i den nye nasjonalforsamlingen, kanskje til og med totredeler.

Fremveksten av Alianza Popular Revolucionaria (APR) er et av de viktigste følgende ved dette valget. For første gang siden 1998 er det en konkurrent til venstre for det viktigste chavista-partiet (hvis PSUV fortsatt kan betraktes som det). APR som stilte via PCV sitt valgkort, hadde imidlertid en rekke faktorer imot seg. Først og fremst er dette en ny allianse, opprettet i august i år. Den opplevde en intervensjon fra staten, inkludert det faktum at tre av alliansens partier fikk beslaglagt valgregisteret sitt av Høyesterett. Dette betydde for eksempel at i noen stater med en sterk tradisjon for PPT, kunne folk ha stemt på dem, uten å innse at partiet ikke lenger var under partiledelsens kontroll, og at stemmene i stedet for å gå til APR gikk til PSUV. Det var også hendelser der APR kandidater opplevde trakassering, fra politi så vel som fra ledere i statlige selskap. En sensurkampanje fra statlige medier gjorde APR usynlig for de fleste av chavistavelgerne, til tross for at høyresidens opposisjonskandidater fikk god dekning.

I tillegg er APRs styrke og tilstedeværelse ujevnt i landet. Kampanjen hadde en viktig innvirkning blant de mest aktive lagene (på sosiale medier, organisasjoner, osv.), Men klarte egentlig ikke å nå ut til massene av arbeidere og fattige, delvis på grunn av mangel på ressurser og delvis på grunn av statlig boikott. Det er også verdt å nevne at hovedpartiene i APR nektet å diskutere seg frem til et klart program, noe som økte forvirringen og gjorde det vanskeligere å motvirke løgner og bakvaskelser mot dem.

APR fikk 143 917 stemmer (i den første foreløpige offisielle opptellingen), antakelig rundt 175 000 når alle stemmene er talt opp, 2,7%. Det ville være det samme antallet stemmer PCV mottok i presidentvalget 2018 da det var en del av koalisjonen som støttet Maduro (i Venezuela er det mulig å stemme på en kandidat, men å gjøre det på valgkortet til partiene som støtter kandidaten). På dette tidspunktet virker det klart at APR vil få medlemmer i nasjonalforsamlingen, selv om det ikke er klart hvor mange.

PSUV vil til tross for å ha et dårlig resultat, ha nådd hovedmålet: å ta tilbake kontrollen over nasjonalforsamlingen. Det vil nå ha et friere styre når det gjelder å gjennomføre politikken sin og få dem vedtatt av lovgivende organer. Hvis den nylige veien de har tatt er en guide, vil PSUV bruke makten til å konsolidere det liberale svinget. To dager før valget, sendte president Maduro, i en TV-tale, en melding til kapitalistene: «til forretningsmenn, nasjonale og internasjonale, vil jeg fortelle at med en ny nasjonalforsamling vil nye tider komme og dere vil oppdage at vi er beredte til å implementere endringer, reformer og tilpasninger for å presse frem et produktivt apparat og støtte den private sektoren.”

Selv om PSUV alene ikke oppnår det totredelers flertallet som kreves for å ta enkelte avgjørelser, vil det helt sikkert være i stand til å stole på støtte fra høyreorienterte opposisjonspartier for å gjennomføre pro-kapitalistisk politikk. Den planlagte strategien ser ut til å være å tilby innrømmelser til kapitalistiske investeringer fra Kina, Russland, Tyrkia osv. I håp om at dette vil tvinge EU til å endre politikken. Med Guaidó godt ute av bildet og Trump på vei ut, håper Maduro at han kan oppnå forståelse med både EU og Biden for å stanse eller lette på sanksjonene som har rammet den venezuelanske økonomien. Noen hevder at dette er den eneste mulige og realistiske kursen for et land som er underlagt kvelende økonomiske sanksjoner.

Naturligvis bør ethvert land som er underlagt sanksjoner handle med de landene som er villige til å handle med det. Imidlertid er Maduros regjering ikke bare basert på handel med det ene eller det andre landet. Kjernen til hans politikk, går tilbake til da han først ble valgt, men utdypet og intensivert siden den økonomiske pakken i 2018, er ideen om å oppnå en forsoning med den private sektoren og multinasjonale selskaper ved å inngå alle slags innrømmelser. Igjen, vil noen hevde at en annen politikk er umulig. Dette gjelder bare om man aksepterer grensene til det kapitalistiske systemet. Innen kapitalismen, da oljeprisene kollapset i 2014/15, måtte politikken for massive sosiale programmer stanse.

En annen politikk var mulig, å følge ordene Chavez holdt i sine siste taler, inkludert Golpe de Timón, der han argumenterte for at veien videre var en sosialistisk økonomi og en pulverisering av den borgerlige staten.

Dette er hva APR-varamedlemmene i landsmøtet bør argumentere for fra nå av. De må bruke den parlamentariske talestolen som en høyttaler for arbeidere, bønder og fattige og deres kamper. De bør argumentere for et dristig sosialistisk og antiimperialistisk program og avvise den kapitalistiske politikken med innrømmelser og forlik med kapitalistene. På denne måten kan APR forme seg til et formidabelt revolusjonært og sosialistisk alternativ. Dette har kameratene i Lucha de Clases, den venezuelanske delen av IMT, presset på for.

Den internasjonale marxistiske tendensen inntok en klar holdning til støtte for APR og organiserte en internasjonal kampanje med solidaritetsmeldinger fra kamerater som har spilt en viktig rolle i solidariteten med den bolivarianske revolusjonen. Alan Woods ‘melding hadde stor innvirkning og fikk mange kommentarer. Blant dem fra kommunistpartiets generalsekretær Oscar Figuera, som sa: «Hilsen til Alan Woods for hans klare og faste posisjon. Broderlige hilsener». Jesús Pino, en langvarig revolusjonær militant på SIDOR stålfabrikk i Guayana, sa: «hilsener til Alan fra hans kommunistiske venn og stålarbeider. Jeg takker deg for din støtte til APR, som jeg stiller for i Bolivar-staten.»