Venepal-arbeidernes kamp - et avgjørende vendepunkt for den venezuelanske revolusjon

Den 7. september 2004 besluttet eierne av Venepal, en papirmølle I Morón, Carabobo, Venezuela, å stoppe allting og ikke utbetale lønn til sine 400 arbeidere. Dette er ikke første gang den slags har skjedd. For ett år siden tok firmaet den samme beslutningen grunnet finansielle problemer. Den gang besluttet arbeiderne å okkupere bygningene i en hard 11 uker lang kamp. Nå krever de at regjeringen nasjonaliserer firmaet og setter den under arbeiderkontroll. Dette er en ekstremt viktig kamp, som kan være avgjørende for arbeiderbevegelsens fremtid og den bolivarianske revolusjon i Venezuela.

Venepal er en av de største papir- og papp-produsenter i Venezuela, og den ligger i Morón, i industristaten Carabobo. På et tidspunkt hadde den hele 1.600 ansatte, kontrollerte 40 % av det nasjonale marked og var en av Latin-Amerikas hovedprodusenter i denne sektor. Men virksomhedens ledelse tillot papirmøllen langsomt å miste markedsandeler og fortjenester. I april 2002, da det korte kuppet mod Chávez fant sted, var noen av firmaets hovedaksjonærer tilstede ved tiltredelsesseremonien for den nye ulovlige ”president” Pedro Carmona. Under arbeidsgivernes lockout mot Chávez i Desember-januar 2002-2003 motsto arbeiderne arbeidsgivernes forsøk på å lamme produksjonen.

Til sist, den 4. juli 2003, erklærte firmaet seg bankerott og etterlot 600 arbeidere uten jobb og stor gjeld mht. ikke-utbetalte lønninger. Selskapet hadde akkumulert en gjeld på 100 mill. $ til bankerne (60 % til de internasjonale banker; Citybank og Chase Manhattan Bank, og 40 % til de nasjonale bankene), og ytterligere 30 mill. $ til den venezuelanske stat i ubetalte skatter, nasjonale forsikringsytelser, gass, elektrisitet, osv.

Arbeiderkontroll

På det tidspunkt hadde den revolusjonære prosessen i Venezuela, som har vært i gang siden 1998, gitt arbeiderne nok selvtillit til å skride til handling og redde sine jobber. Ved forskjellige anledninger hadde president Chávez oppfordret arbeiderne til å overta fabrikker hvis eierne stengte dem for dem. Etter et massemøte med deltagelse fra lokalsamfunnene, besluttet arbeiderne å besette bygningene og styre dem gjennom arbeiderkontroll. Konflikten varte i 77 dager.

Da besettelsen begynte hadde arbeiderne støtte fra den bolivariske parlamentsrepresentant Iris Varela og til og med den lokale garnisonskommandøren, General Acosta Carles, som var til stede for å garantere arbeidernes sikkerhet, da Carabobo er en stat styrt av den reaksjonære opposisjonen. Rowan Jimenez, en fagforeningsaktivist og medlem av kampkomiteen, forklarer hvordan arbeiderne under besettelsen ”organiserte produksjonen, satte produktivitetsrekorder og reduserte mengden av uproduktivt sløseri til et nivå man aldri hadde sett før”. (El Topo Obrero intervju, 16/09/04). Nå krevde arbeiderne at regjeringen skulle overføre bygninger osv. til et arbeider-kooperativ og at de skulle organisere produksjonen. Etter en tre måneder lang kamp og forhandlinger, nådde de endelig fram til en løsning. Denne inneholdt en plan for tilbakebetaling av lønninger og vedlikeholdelsen av mellom 400 og 600 jobber. Papirmøllen ville gjenåpne under dens tidligere eiers kontroll og staten ville investere i den ved å gi billig kreditt.

Arbeiderne så dette som en delvis seier, især pga. den skjebne de andre fabrikkene som var besatt på den tid hadde lidd - men de stod fast. Alexis Polanco, lederen av UNT i Morón stod klart frem og sa at han mente at ”motsetningene internt i firmaet vil fortsette og vi må gå videre hen mod en modell hvor arbeiderne og regjeringen styrer firmaet, som burde være statseid” (interview med El Militante, oktober 2003) Selv om det ikke var noen formell avtale etablerte arbeiderne, gjennom fagforeningen, en slags arbeiderkontroll. F.eks. i desember 2003, da firmaet fortalte dem at deres lønninger og julebonus ville bli utbetalt i to omganger, en i desember, og den andre i januar, svarte arbeiderne at de også ville lage produksjon i to omganger! Alle beslutninger som ble tatt angående produksjon, inventar, ansettelser og oppsigelser, osv., ble styrt av arbeiderne. Dette var en urolig våpenhvile, som helt sikkert ikke ville kunne holde.

Multinasjonal overtagelse fryktet

Den 7. september i år avsluttet selskapet igjen sine aktiviteter og arbeiderkampen begynte igjen. Denne beslutningen henger også sammen med et forsøk på å slippe en militant arbeidsstyrke, overdra selskapets aktiva til det multinasjonale papirselskapet Smurfit, og flytte produksjonen til Colombia. Smurfit er en av de største multinasjonale selskapene i papir- og pappsektoren og har vært involvert i Venepal før. Arbeiderne frykter at dette vil føre til en hensynsløs ribbing av virksomheten for alle produksjonsmidler, som det spanske flyselskap Iberia gjorde ved Viasa, et venezuelansk flyselskap, i 1990-årene.

Arbeiderne har nå overtatt kontrollen med fasilitetene og krever nasjonalisering under arbeiderkontroll som den eneste vei fremad. D. 16. september tog en delegasjon på 100 arbeidere til Caracas for at protestere foran Arbeidsministeriet. Edgar Peña, Generalsekretær i Papirindustriarbeidernes fagforening (SUTIP), som henger sammen med UNT, forklarte hvordan ”Smurfit har været i gang med at bryte selskapet op, og overta forskjellige å dele av det, med det formål av overta den overordnede kontroll over Venepal” (El Topo Obrero interview, 16/09/04).

Arbeidernes enhet med det revolusjonære folk
Arbeiderne er godt klar over nødvendigheten i å involvere lokalsamfunnet i kampen for å redde deres levebrød. Morón er en meget revolusjonær by med ca. 80.000 innbyggere, hvor støtten til Chávez ved tilbakekallelsesavstemningen den 15. august nådde helt opp på 73 %. Arbeiderne forklarte hvordan Venepal kunne bli brukt til gagn for hele revolusjonen. På den ene side ved å produsere papir til ”Misiones” (regjeringsstyrte sosiale prosjekter der kjøres av lokalsamfunnene) som vedrører utdannelse, det bolivarianske universitet, osv. Men det er mer. Selskapets fasiliteter inkluderer 5.000 hektar land i Carabobo, Falcón og Yaracuy, hvorav det meste av det ligger brakk, som bøndene har prøvd å oppdyrke mot eiernes vilje. Der er det også møller, forlatte hus, en skole, gressganger til kveg, et baseballstadion, et hotell med et svømmebasseng, et kraftverk og t.o.m. deres egen flyplass. De fleste av disse fasilitetene står ubenyttet og arbeiderne argumenterer derfor for at de bør brukes som en del av det revolusjonære prosjektet, til gagn for folket. Det bør deles land ut til bondekooperativer, sports- og utdannelsesfasilitetene bør brukes av lokalsamfunnene, osv.

På grunn av dette organiserte de kjempende arbeiderne den 22. september et massemøte med de lokale valgbataljonene (UBE’erne), de organisasjoner som ble satt op for å føre avstemningskampen opp til den 15. august, og som nå er ved å bli lokale organisasjonskomiteer for den revolusjonære bevegelse. 10 av de lokale UBE’er var til stede, og representerte hundrevis av organiserte folk. Det var et navneopprop av alle de forskjellige UBE’er som var tilstede, og alle deres representanter forklarte hvor mange folk de kunne mobilisere og hvordan de var forberedt på å hjelpe til med kampen (ved f.eks. å sørge for mat og transport). Stemningen på møtet var elektrisk. En representant fra en UBE sa at ”vi er i gang med en revolusjon, og denne kampen er vår kamp. Vi kjemper for Venepal-arbeiderne og deres familier, for forsvar for revolusjonen, og for vårt land”. En Venepal-arbeider tilføyde: ”Her ser vi arbeiderklassens styrke, som er i stand til å forene og mobilisere alle folkelige krefter mot et felles mål”.

Alexis Polanco, leder av UNT i Morón, og generalsekretær for arbeidernes fagforening i metallfabrikken Ferrelca, oppfordrede Carabobo-avdelingen av UNT til å organisere en regional marsj til støtte for Venepal-arbejderne. ”Denne kamp må bli et samlingspunkt for hele den revolusjonære bevegelse. Hvis Venepal falder i hendene på multinasjonale Smurfit, vil jobber gå tapt, og stor velstand som tilhører det venezuelanske folk vil gå til dette multinasjonale selskap. Dette går mot det revolusjonære prosjektet vi kjemper for. Venepals kamp er kampen for alle dem som støtter den revolusjonære prosessen, alle de utnyttede, og vi kan vinne denne kampen”.

Det neste skrittet i kampen var en marsj gjennom Moróns gater den 30 september. Mer enn 700 deltok, og stemningen var fylt med entusiasme og en fasttømret tro på at det kan lykkes. Det er klart at seiren for de revolusjonære styrker den 15. august, det tredje større nederlaget for det reaksjonære oligarkiet etter kuppet i april 2002 og sjefenes lockout i desember 2002, har påvirket arbeiderklassens bevissthet svært mye. Bare i Carabobo, en stat som konsentrerer en stor del av landets private industri, er dusinvis av fabrikker nær ved å bli organisert i fagforeninger med tilknytning til UNT. Det mest aktuelle eksempel er arbeiderne på Daimler-Chrysler fabrikken hvor - etter 25 år med CTV’s (den gamle fagforenings) mafialignende måte å kjøre fagforening på - 400 arbeidere nå er i gang med å oppstille en uavhengig, kjempende fagforening.

Organisert arbeiderklassesolidaritet

Den 6. oktober var det et møte i Valencia innkalt av UNTs Carabobo-seksjon med mer enn 50 fagforeningsledere fra staten, for å diskutere hvordan man bør organisere solidaritet med Venepal-arbeiderne. Tilstede var fagforeningsledere og tillitsvalgte fra Coca-Cola, Pirelli, Trimeca, Venezolana de Pinturas, Ford, General Motors, Proagro seccional Bejuma, Ferralsa, Owen-Illinois, Tubo Auto C.A., Protinal, Rodhia og Vicson, sammen med en delegasjon av Venepal-arbeidere. Solidariteten fra andre fagforeninger var imponerende. Tillidsmenn fra Ford donerte 200.000 Bs, og fagforeningsdelegater fra Owen-Illinois ga en sjekk på 100.000 Bs. Arbeidere på Venezolana de Pinturas besluttet på et massemøte den 9. oktober å gi en ukentlig donasjon til kampfondet, og oljearbeiderne på El Palito-raffineriet besluttet å donere 10.000 Bs pr. arbeider. Andre fabrikker gikk med på å organisere innsamlinger ved fabrikksporten, og det ble lagd en plan for å besøke alle fabrikkene som er organisert av UNT i Carabobo.

Et manifest ble vedtatt på dette møtet som oppfordrer til nasjonalisering av Venepal under arbeiderkontroll, oppfordring til alle UNT-organiserte til å støtte Venepal-arbeiderne ved å delta i mobiliseringen og innsamle de nødvendige midlene til å gjennomføre det. Den innkaller også til massemøter på alle fabrikker for å forklare saken og innsamle ukentlige donasjoner fra alle arbeidere til kampfondet. Manifestet går også imot Sentralregjeringens forhandlinger med pro-kupp-bosser som overtreder arbeideres rettigheter, liksom det går mot de reaksjonære dommernes samarbeid med arbeidsgivernes intriger, og innkaller til en nasjonal og internasjonal solidaritetskampanje under slagordet ”Nasjonalisering av Venepal under arbeiderkontroll”.

Dette er helt klart en kamp som vil være ekstremt betydningsfull for fremtiden for den bolivarianske revolusjonen i Venezuela. Like fra starten har den parasittiske venezuelanske overklassen vært i harnisk over denne revolusjonen, tross at bevegelsen ennå ikke har rørt ved den private eiendomsretten til produksjonsmidlene. I årtier har de vært uvillige og ute av stand til å utvikle landet på noen som helst progressiv måte, og derfor er de klar over at en revolusjonær bevegelse som bare forsøker å oppfylde massenes mest grunnleggende krav (helse, utdannelse, arbeid, boliger, jord) ville støte imot deres kontroll over landets økonomi. Og de har rett. Venepal-arbejdernes kamp viser klart veien fremad. For å kunne forsvare og utvikle de venezuelanske massenes levestandard, må arbeiderne ta kontroll over økonomien, så den kan bli styrt med en demokratisk plan til gagn for flertallet av folket.

11. oktober, 2004
Jorge Martin