Valgkaos og krisen i Amerikas borgerlige demokrati

Valgkvelden er over, og som forventet er det fortsatt ikke kommet noen klare resultater (skrevet 5. november). Bildet som kommer ut, viser en fullstendig polarisering, og et borgerlig demokratisk kaos. I går kveld ga redaktøren i amerikanske socialist revolution John Peterson en analyse over hvordan situasjonen var i kaoset etter valget. Også tilgjengelig i podcastformat på socialistrevolution.tv. Sørg for at du leser de amerikanske kameratenes valgredaksjon, hold deg oppdatert for flere oppdateringer de neste dagene, og registrer deg for deres kommende begivenhet etter valget!

[Source]

Valget 2020 viste seg å bli enda mer kaotisk og forvirrende enn i 2000 eller i 2016. Valget er ennå ikke over og det kan fortsatt gå begge veier. Men det er fortegnende at det i det hele tatt er så tett og at millioner av mennesker med oppriktige illusjoner om Det demokratiske partiet igjen befinner seg på kanten av stupet, i dyp fortvilelse. I flere uker fortalte meningsmålerne og strategene oss at dette valget ikke ville bli en repetisjon av 2016. Og likevel, i de fleste stater, tok meningsmålingene ganske feil igjen. Så hvordan skjedde dette? Hvis Trump får en ny term, hvordan kan vi forklare det?

Som vi påpekte gang på gang, er dette hva man får når hele tilnærmingen er basert på det såkalte mindre ondet og safe state-strategien. Hvis én begrenser valgene sine til å stemme på et eller annet onde, er én garantert at før eller senere vil det større ondet én eller annen gang vinne. Etter 2016 og i går kveld er det ikke en gang klart hvilken av disse to råtne partiene amerikanske arbeidere mener er det største eller minste ondet. Skamfullt falt mange fra venstresiden for presset til det mindre ondet, og pekte på den påståtte faren for en forestående fascisme.

Avhengig av hvordan ting spiller ut, trenger vi kanskje ikke å vente i fire år på at Trump eller en enda verre enn ham skal komme tilbake på kontoret. Fordi Trump 2.0 ville være langt verre enn den første inkarnasjonen. En ny presidentperiode er ikke bare en fortsettelse. Presidentbegrensningene innebærer at presidenten i den siste perioden ikke trenger å bekymre seg for gjenvalg, så det gir en mulighet til å tilbakestille, omorganisere og omprioritere. Og én kan være sikker på at Trumps omprioriteringer ikke vil komme arbeiderklassen til gode, og at han og hans base vil være enda mere arrogante og oppmuntrede.

Uansett vil situasjonen fortsette i flere dager. Det er nettopp i den kaotiske situasjonen Donald J. Trump trives. Han har gjort en karriere av å satse på at han kommer ut på toppen av en vill kamp om posisjoner, og at hans motstandere vil bli så overrasket og desorienterte at de bankes ut av striden.

Etter å ha opptrådt litt mer dyster enn vanlig på valgdagen, kom han tilbake til sitt vanlige jeg senere på kvelden. Han tror åpenbart at han kan ha vunnet, men han vil også sikre spillet sitt og være i stand til å erklære valgjuks osv, dersom han ikke vinner. Dersom det er nødvendig, kan han skape en konstitusjonell krise, kreve en gjenopptelling og trekke prosessen gjennom domstolene så lenge som mulig – uansett hva slags konsekvenser det får for systemet som helhet. Ved å forkynne seier på forskudd – selv om han bare eksplisitt sa noen timer tidligere at han ikke ville komme med en slik erklæring – har han ytterligere undergravd tilliten til de grunnleggende institusjonene i det borgerlige demokratiet.

For tett til å erklære noe

Det er fortsatt for tett til å si noe om de viktige statene Pennsylvania og Michigan, og i mindre grad Nord-Carolina og Georgia. Trump avsluttet natten med et forsprang i disse statene, men over 20 millioner stemmesedler gjensto å telle, hovedsakelig fra fylker som sannsynligvis vil støtte Demokratene. Dersom Biden holder seg fast i Michigan, Nevada og Wisconsin, eller vinner Pennsylvania, kan alt være over.

Dette var grunnen til at Trump ønsket at stemmetellingen skulle stanse, og hevdet at folk fortsatt stemte etter at valget var stengt, og at en gigantisk svindel var i gang. Han behandler presidentskapet som et reality-show, med Donald J. Trump og hans familie i hovedrollen – uten tanke på at millioner og til og med milliarder av menneskers skjebner står på spill. Trump er ikke interessert i en fredelig gjennomføring av den såkalte demokratiske prosessen. Han og de rundt ham er interessert i å vinne for enhver pris. Dersom Biden til slutt går seirende ut, vil det av millioner bli sett på som en uærlig seier, og selv om mange vil gi ham i det minst en kort bryllupsreise, vil hans regjering være under angrep og i dyp krise fra starten av.

Den grunnleggende forklaringen på alt dette er mangelen på klassepolitikk, i et land der arbeiderklassen er under ekstremt press og polarisert langs utrolig forvrengte linjer. Uten et klasseuavhengig politisk parti, uten en klasseuavhengig ledelse av arbeiderlederne, er arbeiderklassen bare fôr for splittelse og utnyttelse. Et lag av klassen spilles mot et annet: hvit mot svart, innfødt mot innvandrere, kyst versus fly-over stater, nord mot sør, urbane mot forstadsstrøk og mot rurale områder, eller Baby Boomers mot Millennials og Gen Z. skillelinjene i samfunnet er klasse. Det er de som utnytter og undertrykker, og de som blir utnyttet og undertrykt. En liten minoritet utnytter de aller fleste. For å opprettholde sitt styre vil den herskende klassen gjøre alt og alt for å holde oppmerksomheten fokusert andre steder og ikke på dem.

Trump er en demagog og en løgner. Men han har mot, og han står opp mot det liberale etablissementet – og millioner av småbedriftseiere og vanlige arbeidere elsker ham for det. Til tross for at han var den sittende presidenten, til tross for at han presiderte over den største kombinerte katastrofen landet noensinne har møtt, var han i stand til å portrettere Biden som en livslang politiker og Washington-innsider, som en fiende av svarte mennesker, og den favoriserte kandidaten til Wall Street – og han tok ikke feil. Biden tilbrakte flere tiår i Washington, støttet Bill Clintons lovforslag om kriminalitet og velferd, og valgte Californias tidligere «top-cop» som visepresident. Hvorfor stemme på det påståtte «snillere, mildere» høyrepartiet når én likeså godt kan stemme direkte på en åpen reaksjonær som er stolt av det? Eller hvorfor i det hele tatt bry seg med å stemme?

Det hersker også en myte om at smådonorer er ryggraden i disse kampanjene. Utrolige 14 milliarder dollar ble brukt på dette valget – mer enn de to siste valgene til sammen – og demokratene oversteg republikanerne med nesten det dobbelte. Milliardærene investerte milliarder i dette valget, og mindre donasjoner utgjorde mindre enn en fjerdedel av de totale bidragene.

Demokratene mente at fakta, fornuft og vitenskap ville være nok til å seire. De glemte den lille detaljen at millioner av arbeidere ikke tror på et ord av hva de sier etter flere tiår med løgner og svik. Vitenskapen kan ikke konkurrere med den gode gamle «sunne fornuften», som forteller pragmatiske amerikanere at viruset bare må gå sin gang – selv om noen hundre tusen flere mennesker må dø. Fra deres perspektiv, «det er bare slik det er.»

Når det gjelder hvem som skal klandres for den ukontrollerte naturen til pandemien og den økonomiske katastrofen, tar millioner av mennesker Trump på ordet, at Kina er skyld i viruset, at forskere og liberale ødela økonomien, og at horder av voldsomme sosialister vil innføre et stalinistisk tyranni, dersom Joe Biden blir valgt. Trump kan være en rasist, sexist as*hole, men mange ser på ham som sin rasistiske, sexistiske as*hole.

Overvurder aldri demokratene

I tillegg bør vi aldri overvurdere demokratene – eller undervurdere klassesorgen som millioner av arbeidere føler mot partiet som har tatt dem for gitt i generasjoner. Fagorganiserte arbeidere la tiår med energi og milliarder med dollar inn i demokratene – og for hva? Lavere reallønn, og et bratt fall i industrijobber og fagforeningsmedlemskap.

I stedet for klassekamp og klasseuavhengighet har arbeiderlederne forkynt partnerskap med sjefene i flere tiår. I stedet for å bekjempe kapitalistene med tann og spiker, har deres mantra vært at det som er bra for sjefen, er bra for arbeiderne. Hvorfor skulle det komme som en overraskelse at et stort antall fagforeningsmedlemmer endte opp med å stemme på det kapitalistiske partiet som hadde spørsmålet om arbeidsplasser og det å holde økonomien åpen som den sentrale kampanjesaken? Skylden for disse splittelsene i arbeiderklassen må plasseres helt og holdent på arbeiderlederne.

Biden dyttet på for å gjenvinne fagforeningsmedlemmer som stemte på Trump i 2016. Men ifølge utgangsmålingene, i Ohio gikk fagforeningsmedlemmene for Trump som fikk 56% mot 42% som gikk til Biden. Og likevel er det folk på venstresiden som fortsatt insisterer på at demokratene er et arbeidervennlig parti og at sosialister bør bruke stemmeseddelen sin på demokratene. Det er unødvendig å si at deres såkalte strategi er gått i stykker. Uansett hvem som vinner, er det klart at millioner av arbeidere forstår at Det demokratiske partiet ikke er en venn av arbeiderklassen. Faktisk hevder noen i det republikanske partiet nå at de er et arbeiderklasseparti!

Selvfølgelig representerer ingen av partiene arbeiderne, men de forskjellige vingene til kapitalistklassen kan ikke skrape sammen nok stemmer til å vinne uten å danne «koalisjoner» som lener seg kynisk på det ene eller det andre laget av arbeiderklassen. Nok en gang var Trump, milliardæren i New York City, bedre i stand til å utnytte frykten, fremmedgjøringen og frustrasjonen, ikke bare for rasende småbedriftseiere, men for store lag av arbeiderklassen. Ifølge valgdagsmålingene vant han til og med anslagsvis 10% av de svarte stemmene i Georgia.

Selv om demokratene trakk mange flere velgere til valglokalene i år, gjorde republikanerne det også. Omtrent 45% av de stemmeberettigede gadd ikke å stemme i 2016, så det var en betydelig mengde mennesker som benyttet seg av valget, denne gangen. Men selv med en rekorddeltakelse på 65% eller mer i år, brydde millioner seg fortsatt ikke til å stemme – for ikke å nevne de titalls millionene av mennesker som er fratatt retten.

Arbeiderklassen hadde ingen kandidat til disse valgene. George Floyd og Breonna Taylor hadde ingen kandidat. De utallige overlevende etter seksuelle overgrep hadde ingen kandidat. Ungdommen som skal arve klimakatastrofen har ingen kandidat. En av disse pro-kapitalistiske politikerne vil vinne, og arbeiderklassen som helhet vil tape.

Innsatsen var ekstremt høy, men likevel kunne millioner av vanlige arbeidere føle helt inn til beinene at de ikke hadde noen hest å satse på i veddeløpet. Og blant de som stemte på Biden, sa over en tredjedel at de gjorde det halvhjertet, mer som en stemme mot Trump enn en stemme for Biden. På den andre siden klarte Trump å samle sine hardnakkede støttespillere, som stemte på Trump like mye som de stemte mot Biden.

Vi må også vurdere den «lille detaljen» at Biden er garantert å vinne folkeavstemningen, akkurat som Al Gore og Hillary Clinton gjorde før ham. Men folkeavstemningen har ikke noe å si, fordi dette er et iboende udemokratisk system. Det er med vilje og nøye kalibrert til å sikre stabilitet for den herskende klassen, samtidig som massene holdes i sjakk. Av natur er den designet til å være i en konstant blindgate, slik at partiet ved makten kan bruke unnskyldningen for at denne eller den politikken ikke kan gjennomføres fordi den andre parten ikke tillater det.

Maskinen bryter sammen

Men til slutt bryter selv den mest finjusterte maskinen sammen – spesielt et kaotisk system med så mange levende variabler, motstridende interesser og bevegelige deler. Husk at dette systemet ble designet etter forholdene for to og et halvt århundre siden, og at det nå brister i sømmene. Faktum er at amerikanske statsborgere ikke har konstitusjonell rett til å velge hvem som skal sitte i det øverste kontoret i landet. Dette går helt tilbake til landets grunnleggelse, da slaver ble regnet som tre femtedeler av et menneske i folketellingen.

Det som velges på valgdagen er ikke presidenten, men de såkalte valgmennene. Stemmer til dette organet tildeles basert etter hvor mange senatorer og representanter hver stat har. Men siden hver stat automatisk får to senatorer og minst ett kongressmedlem, skaper dette en større vekt for mindre, landlige og mer konservative stater – husk at 75 til 80% av befolkningen bor i urbane områder. Selv om de fremstår som små, kan disse marginene være avgjørende. Som et eksempel har både North Dakota og California to senatorer hver – selv om Californias befolkning er femti ganger større. I alle stater unntatt Maine og Nebraska tar vinneren alle valgmennene.

I 2016 vant Trump den massive staten Florida med bare 100 000 stemmer – og fikk alle de 29 valgmennene Florida har. I 2000 vant George W Bush alle av Floridas valgmenn og presidentskapet med en ledelse på bare 525 folkestemmer. Og selv om Trump mottok tre millioner færre folkestemmer enn Hillary Clinton ved forrige valg, ga bare 77 000 stemmer langs tre stater i det øvre Midtvesten Trump valgrådet og nøklene til Det hvite hus.

Som et resultat har de såkalte slagmarkene eller svingstatene langt større forrang når det gjelder valgkampen, ​​siden alt som betyr noe er de 270 valgmennene som er nødvendige for seier. Mange stater er garantert å stemme på det ene eller det andre partiet. Det spiller ingen rolle om én stemmer på Trump i New York eller Biden i Mississippi – de stemmene vil ha null effekt på utfallet. Det betyr også at de 80% av befolkningen som bor i stater utenfor slagmarken ofte bare blir tatt for gitt. Dette fikk Hillary Clinton merke i 2016. Hun besøkte ikke Wisconsin én eneste gang, siden hun var så trygg på disse stemmene – og hun tapte der. Ikke rart at et flertall av amerikanere støtter å avskaffe valgkollegiet! Likevel betraktes alt dette som helt normalt og legitimt av både liberale og konservative politikere og eksperter.

I all sin visdom bestemte forfatterne av grunnloven seg for et like antall valgmenn, og åpnet dermed opp muligheten for uavgjort i valgkollegiet. Dersom dette skulle skje, vil Representantenes hus velge presidenten på grunnlag av en stemme per statsdelegasjon. Dette er en enda større hån mot begrepet demokrati, ettersom California vil motta en stemme for sin delegasjon på 53 representanter, mens South Dakota også vil motta en stemme for sin eneste representant. Slik ting nå ser ut i 2020, vil dette favorisere Donald Trump.

Så er det høyesterett, som godt kan bli bedt om å være tungen på vektskålen i valget og potensielt vippe balansen, slik det gjorde i fiaskoen mellom Al Gore og George W. Bush i 2000-valget. I flere år har høyesterettsdommer John Roberts prøvd å spille en balansegang ved å bruke domstolens makt til å utøve politisk innflytelse uten å synes å gjøre det. Denne charaden vil være mye vanskeligere å få til nå når retten har blitt lastet med konservative «tolker» av grunnloven – alle utnevnt for livet ut. Det er verdt å merke seg at dommerne Roberts, Kavanaugh og den nylig utnevnte Amy Coney Barrett alle var involverte i Bushs kampanje i 2000-valget.

Det faktum at det i det hele tatt er såkalte liberale og konservative retter, avslører dette ikke-valgte organets dypt politiske natur. Selv om de vil ha oss til å tro at landets høyesterett hever seg over resten av staten og klassesamfunnet, kan ingenting være lenger fra sannheten. I likhet med det langt fra uskyldige britiske monarkiet, er Høyesterett et avgjørende bolverk for et borgerlig styre. Det var én gang en pålitelig stabiliserende faktor, men også den blir forvandlet til en destabiliserende faktor av høyeste orden ettersom folk mister enda mer tillit til den såkalte upartiskheten i loven.

Og hvis valget er en slik hellig handling, hvorfor finner den sted på en tirsdag, midt på en arbeidsdag? Noen har referert til alt dette som «feilrepresentativt demokrati.» Men det er nettopp det det alltid har vært – borgerlig demokrati – et system designet for å forsvare interessene til en liten eiendomshavende minoritet fremfor flertallets interesser.

Det er helt riktig at amerikansk politikk har beveget seg langt mot høyre, men det er ikke det samme som å si at arbeiderklassen som helhet har flyttet til høyre – og det overveldende flertallet av ungdommen har absolutt ikke gjort det heller.

Hvis Trump vinner, har ikke demokratene rett til å kalle seg mestrene for «vanlige mennesker.» Klarer de ikke å beseire en kriminell klovn under en økonomisk nedsmelting og en pandemi, vil demokratenes fullstendige bedervelse bli avslørt en gang for alle, og behovet for et totalt og øyeblikkelig brudd ville vært åpenbart for millioner. Selv om Biden vinner, har de absolutt ingen rett til å late som om de representerer arbeiderflertallets interesser. Bidens oppdrag vil være å gjenopprette stabiliteten og troverdigheten til systemets institusjoner, alt sammen mens den forbereder veien for neste generasjons demokratiske forsvarere av kapitalismen.

Ikke glem at selv Bernies beskjedne reformer ble sett på som for radikale av partitoppene. Som vi alle vet, ble sosialismen satt i sentrum i amerikansk politikk etter Bernie Sanders’ kampanje i 2016. Millioner har nå et gunstig syn på sosialisme og sier at de vil stemme på en sosialist. Men når Sanders ble satt på sidelinjen igjen denne våren, tok demokratene enda et steg mot høyre og prøvde å ta avstand fra alt som hadde noe fjernt med sosialisme å gjøre.

Trump spilte på frykten og mistankene fra den kalde krigen, som fortsetter å hjemsøke et lag i den eldre arbeiderklassen. På steder som Miami, med sin store kubanske og venezuelansk-amerikanske befolkning, brukte han dette, og malte kynisk demokratene som ville stalinister og voldelige anarkister.

Når det gjelder Biden, gjorde han det tydelig at han ikke er sosialist – nettopp i en tid da millioner sier at de vil stemme på en sosialist og ikke er interessert i nok en status-quo politiker. Det er helt korrekt at mange demokrater – de såkalte moderate – er redde for sosialisme. Biden og DNC satset igjen på å vinne det såkalte sentrum. Men sentrum er uthulet av flere tiår med krise og polarisering. Dette forklarer den økende interessen for sosialisme og kommunisme og fremveksten av en mer vokal og synlig ekstrem høyrefløy.

Vi trenger et arbeiderparti!

Resultatene fra dette valget er langt fra å diskreditere ideen om at sosialister kan stille og vinne i dette landet, bare ved avsløre det faktum at det demokratiske partiet ikke er et sosialistisk parti, aldri har vært et og aldri vil bli et. De på venstresiden som tror at én kan ønske det til å være et, eller unngå det harde arbeidet med å bygge noe nytt utenfor topartisystemet, lurer seg selv og andre med den såkalte innsiden-utenfor-strategien.

For å være sikker, dersom demokratene stilte som et sosialistisk parti, ville de bli knust under valget. Dette er fordi folk vet godt hvem demokratene er og hva de representerer. Men folk ville kommet ut i hopetall for en klasseuavhengig sosialistisk kandidat, støttet av en elementær bevegelse som den vi så i fjor sommer, og la grunnlaget for et masseparti med en reell sjanse til å vinne – ikke liberale som maskerte seg som sosialister, men ekte arbeiderklasse sosialister.

Vi trenger bona fide arbeidere som tar opp alle spørsmålene som berører alle arbeidere på klassebasis. Et parti som kjemper for jobber, helsevesen og utdanning for alle. Et parti som argumenterer for at alt dette, og mer, skal betales ved å ekspropriere Fortune 500, inkludert de største selskapene på Wall Street og gigantene i Silicon Valley. På klassebasis kunne til og med mange arbeidere som stemte på Trump bli vunnet over til et slikt program.

Ta spørsmålet om fracking og fossilt brensel som et eksempel. Mange arbeidere i denne sektoren bekymrer seg for miljøeffektene, men for dem er det den eneste måten de kan betale husleien eller lånet, legge mat på bordet og sende barna sine på skolen på. Da Biden rett og slett uttalte at han ville «kvitte seg med fossilt brensel,» var det eneste disse arbeiderne hørte, «du kommer til å miste jobben igjen. Rustbeltet vil igjen bli forrådt av demokratene.»

Videre er det en sterk libertarisk tradisjon i dette landet, og ikke bare i moderne ekstrem-høyre-forstand. Når vi går tilbake til den motstridende perioden med den første amerikanske revolusjonen, er det en sterk tradisjon for individualisme, for å opphøye personlig frihet fremfor alt, og dype illusjoner i begrepet «frihet» i det abstrakte. Det er stor mistillit til regjeringen – og det med god grunn. Dette spilles kynisk på av konspirasjonsteoretikere, rivaliserende makter og Donald J. Trump selv. For eksempel, i stedet for å tilby en rasjonell forklaring på hvorfor folk skal bruke masker og praktisere sosial distansering, har det vært et forvirrende kaos av forskjellige beskjeder. Demokratiske guvernører har bestemt kaldt og med upersonlige mandater ovenfra, mens vanlige arbeideres bankkontoer har blitt tappet.

Et arbeiderparti ville ha en helt annen tilnærming. Det ville ikke innramme ting i svart-hvite termer, for eksempel «jobben din eller helsen din.» Det ville beskyttet folks helse, samtidig som det garanterer kvalitetsjobber for alle og en leveliglønn – enten én jobber aktivt eller ikke. Det ville forby utkastelser, tilby universelle helsetjenester, barnepass, utdanning og en liten ting som kalles verdighet.

Potensialet for et parti som dette kan ikke benektes. For å være rettferdig, hadde det vært en levedyktig uavhengig sosialistisk kandidat i dette valget, er det ingen som kan si hva resultatet hadde blitt. De ville kanskje ikke vunnet denne runden – men i et jevnt treparts race kunne de muligens ha gjort det! Men selv om det ikke hadde vunnet, kunne det i det minste ha organisert en massiv bevegelse forberedt på å kjempe i gatene og på arbeidsplassene mot Trump eller Biden og legge grunnlaget for en vellykket utfordring i 2024.

Den nåværende blindveien er ikke resultatet, som kapitalstrategene ønsket. En overbevisende seier for Biden ville passet deres interesser best. En undersøkelse utført av Yale School of Management i slutten av september fant at 77% av administrerende direktører planla å stemme på Biden, og at over 60% spådde at han ville vinne. Ustabilitet er dårlig for business, og Trump er selve definisjonen på ustabilitet.

The Financial Times forstår konsekvensene av denne type usikkerhet, en konstant underminering av legitimiteten til hele systemet. Som de skrev i en lederartikkel i dag:

Amerika står overfor to farer, den ene umiddelbar, den andre strukturell. Den første er at rettsvesenet godt kan involvere seg i å bestemme utfallet … Den andre faren er for legitimiteten til hele systemet. Hvis Mr. Trump vinner valgkollegiet, vil det være andre gang han gjør det med et mindretall av stemmene, og tredje gang en republikaner gjør det i dette århundret.

Det er en viktig ting å vurdere. Ved å presentere resultatene som valgjuks, kan Trump faktisk være i en enda sterkere posisjon utenfor makten enn i den. Han ville være enda mindre begrenset av bekymringen for institusjonell integritet enn han er som president. Dersom Biden vinner, vil han arve flere kriser og ha begrenset med verktøy til å konfrontere dem, for ikke å nevne en virulent høyreekstrem opposisjon. Hvis Trump kan skitne til maktoverføringen og fremstille seg selv som et offer for et «liberalt tyranni», vil basen hans oppildnes, og han vil kjempe videre – og potensielt stille for en ny periode i 2024.

Millioner av mennesker er utmattede av Trump sitt presidentskap, av den økonomiske berg- og dalbanen, og stresset og belastningen fra pandemien. De vil tilbake til «normaliteten». Men dette er normen under kapitalismen. Bare i en håndfull land i noen tiår var relativ fred og stabilitet normen. Denne epoken er ferdig. Dette er ikke så mye den «nye normalen» som den virkelige grunnleggende normalen under kapitalismen. I sin natur er det et system med krig, krise og ustabilitet.

Etter de siste årene ønsker mange mennesker oppriktig forsoning. Men den eneste mulige forsoningen er den mellom arbeidere, som forener seg i kamp mot våre felles fiender. Forsoning mellom klassene er umulige i et samfunn delt i utnyttere og utnyttede. Vi har ingen illusjoner i det borgerlige demokratiets farser. Uansett hvem som vinner, markerer disse valgene et nytt punkt i kapitalismens krise, klassekampen og den motstridende utviklingen av klassebevissthet.

Presidentvalget og andre valg kan gi et nyttige øyeblikksbilder av stemningen i samfunnet i et gitt øyeblikk, men de kan ikke tilby en løsning på de grunnleggende problemene som arbeiderne og ungdommene står overfor. Selv om det ikke vil være en automatisk eller lineær prosess, vil til slutt desperasjonen, det ufokuserte sinnet og usikkerheten bli skåret over av klassekampen. Naturen forakter vakuum, og lovene til den sosiale tyngdekraften vil til slutt hevde seg. Konklusjonen vi må trekke er at det ikke er noen vei ut av kapitalismens krise innenfor det kapitalistiske systemet: ikke innenfor rammen av dets sosiale og økonomiske forhold, ikke innenfor dets politiske partier, ikke innenfor dets juridiske rammer og ikke innenfor dets statlige og institusjonelle strukturer.

Vi har sagt det før, og vi vil si det en million ganger til om nødvendig: det den amerikanske arbeiderklassen trenger er et eget parti, bevæpnet med et revolusjonært sosialistisk program som overskrider kapitalismens grenser. Bare det å komme til makten til en arbeiderregjering kan danne grunnlaget for å avslutte usikkerheten og ustabiliteten som ligger i et system basert på jakten på profitt. Denne ideen må løftes tydelig, tålmodig og vedvarende i bevegelsen. Det er omdreiningspunktet som våre mange tilsynelatende separate kamper kan knyttes sammen på, til en mektig kamp mot kapitalismen.

Perioden vi lever i ligner mer på det pre-evolusjonære 1750- eller 1850-tallet enn på 1950-tallet. Den relative stabiliteten i etterkrigstiden er død og begravet, og de sosiale motsetningene skyver alle i retning av en ny revolusjon i vår levetid. Dette er perspektivet vi må forberede oss på.

Vi vet alle at Biden ikke er sosialist, og Trump er absolutt ikke sosialist. Men vi i IMT er sosialister – vi er revolusjonære sosialister og marxister, og vi har absolutt tillit til at klassesakene til slutt vil komme til syne. Hvis du enda ikke er medlem av IMT, er det nå på tide å komme i kontakt med oss . Nå er tiden inne for å delta i kampen for en sosialistisk revolusjon og en sosialistisk verden.