Ukraina: Putin øker spenningen ved å anerkjenne Donbas-republikkene og sende inn tropper

Denne artikkelen ble skrevet rett etter at Putin og den russiske kongressen anerkjente Donetsk og Luhansk. Nå har situasjonen tatt en ny vending med det russiske angrepet, og vi vil komme med mer om Ukraina etterhvert.

[Source]

Russlands president Vladimir Putin anerkjente uavhengigheten til Folkerepublikken Donetsk og Luhansk (DPR og LPR) i Sørøst-Ukraina og sendte russiske «fredsbevarende» tropper inn i begge territoriene. Dette representerer en betydelig eskalering av konflikten mellom Russland og vestlig imperialisme. Hvilke interesser ligger bak konflikten, og hvordan bør den internasjonale arbeiderbevegelsen forholde seg?

Vesten har allerede kunngjort at de vil svare med økonomiske sanksjoner. USAs imperialisme, NATO, EU og Storbritannia har alle klaget over at Putins avgjørelser er et «brudd på Ukrainas suverenitet» og en «flagrant manglende respekt for internasjonal lov og normer». Dette er fullstendig hyklersk. Landene som nå fordømmer Russlands handlinger, har gjort nøyaktig det samme tidligere.

La oss ikke glemme at det var vestlig imperialisme som presset på for oppløsningen av Jugoslavia i 1992. Det var ikke snakk om «nasjonal suverenitet» da, og grunnen var klar: det var i deres interesse å bryte opp det tidligere Jugoslavia for å gjenvinne gamle innflytelsessfærer. Det var et fullstendig reaksjonært grep som utløste borgerkrig og etnisk rensing i hjertet av Europa.

Hykleri

Amerikansk imperialisme og dens europeiske juniorpartnere snakker nå om behovet for at Russland respekterer den «nasjonale suvereniteten», og fremstiller seg selv som forsvarere av demokrati og menneskerettigheter. Skal vi glemme det faktum at de tidligere ikke har hatt noen betenkeligheter med å bombe og invadere suverene land? De er eksperter på å organisere militærkupp og generelt blande seg inn i andre lands saker – når det passer deres interesser. Vi har sett dette fra Irak til Afghanistan, fra Honduras til Venezuela, fra Libya til Somalia, og i en lang rekke med andre land. Og dersom det ikke passer deres interesser, lukker de øynene. Det ser vi i Jemen, der Saudi-Arabia har fått lov til å knuse en hel nasjon og sulte ut millioner. Det er fordi Saudi-Arabia er en venn av vestlig imperialisme, mens Russland ikke er det!

Fra den internasjonale arbeiderklassens synspunkt, bør vi ikke la oss lure av spillet om «hvem som startet det», eller hvem som har skylden for den nåværende konflikten. Det er imperialistiske ambisjoner på begge sider. Helt siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 har USAs imperialisme og dens europeiske NATO-allierte gjort inngrep i det som tidligere var en russisk innflytelsessfære, og gradvis ført østeuropeiske land inn i sin allianse.

Ukraina er en kandidat for fremtidig medlemskap i NATO, og det er helt klart for alle som kan se at NATOs utvidelse er ment å stagge russiske imperialistiske ambisjoner i regionen. Det vil si at det er et middel i å begrense den russiske kapitalistklassen, og fremme interessene til vestlig imperialisme. Hadde ikke NATO insistert på å utvide østover, ville vi ikke stått overfor muligheten for en ny krig i Europa. Men det er det samme som å si: Hvis NATO ikke var en allianse av kapitalistiske makter, ute etter å fremme sine egne interesser, ville vi ikke vært i denne situasjonen. Kapitalisme er et system som uunngåelig skaper krig på et visst tidspunkt. Når normale forhold ikke strekker til, når «fredelig konkurranse» ikke lenger tjener interessene til de nasjonale herskende klassene, blir krig det neste alternativet.

De forskjellige «fargerevolusjonene» som vi har sett i østeuropeiske land siden 1989-91 var ikke uttrykk for viljen til folket i disse landene. Snarere var de et resultat av manøvrer fra Vesten for å etablere regimer som ville føre til ytterligere demontering av det som gjensto av statseiendom, få kontroll over de lokale markedene og utvide dens innflytelsessfære, samtidig som de presset Russlands innflytelse tilbake. Dette er ikke en konflikt mellom et ‘demokratisk’ vest og en ‘diktatorisk’ Putin, men en kamp mellom to motsatte imperialistiske makter om kontroll over en region. Og hver gang vestlig imperialisme opptrer på en aggressiv måte, prøver den alltid å legge skylden på noen andre, og presenterer seg selv som en kraft for «fred og demokrati».

Det ironiske med situasjonen er at under gjennomføringen av denne manøveren ser det ut til at Putin har fulgt en manual skrevet av Washington, til minste detalj, for eksempel å beskrive de russiske troppene som gikk inn i Donbas som «fredsbevarende». Han ser ut til å etterligne oppførselen til amerikansk imperialisme når den på kynisk måte brukte kosovoalbanernes situasjon til å bombe Serbia, en tradisjonell alliert av Russland. Nå bruker Putin kynisk situasjonen til det russisktalende folket i Donbas til å slå tilbake mot Ukraina og Vesten generelt, mens USA og europeiske makter feller krokodilletårer over brudd på «folkeretten», et konsept uten reell betydning på bakken. Internasjonale relasjoner i imperialismens epoke er ikke styrt av lover, men snarere av økonomisk og militær makt.

I sin lange tale som rettferdiggjorde anerkjennelsen av DPR og LPR, har Putin tydeliggjort den reaksjonære, sjåvinistiske ideologien bak denne intervensjonen. Han snakket om at Ukraina var en kunstig nasjon skåret ut av Russland av Lenin og bolsjevikene. «Det moderne Ukraina ble fullstendig skapt av Russland, eller for å være mer nøyaktig, av det bolsjevikiske kommunistiske Russland,» sa han. «Lenin og hans støttespillere gjorde det på en grov måte, og fremmedgjorde Russlands historiske territorier. Millioner av mennesker som bodde der ble ikke spurt i det hele tatt.» Han la til at «nå har takknemlige etterkommere revet monumenter av Lenin i Ukraina. Det er dette de kaller avkommunistisering. Ønsker du avkommunistisering? Vel, dette passer oss godt. Men du må ikke stoppe halvveis. Vi er klare til å vise deg hva ekte avkommunistisering betyr for Ukraina.» I dette gjorde han det klart at modellen hans er det keiserlige Russland. Og ved å gjøre det stiller han spørsmål til selve eksistensen av Ukraina, som han anser som «Lenins verk».

Det er helt klart at Putins trekk ikke er motivert av situasjonen til etniske russere i Ukraina, og heller ikke befolkningen i Donbas, men snarere av interessene til den russiske kapitalistklassen, som er ivrige etter å gjenheve Russlands rolle som en makt. Putins eskalering gjenspeiler de nasjonale sikkerhetsinteressene til det kapitalistiske Russland: en aggressiv og reaksjonær makt med regionale imperialistiske ambisjoner, som vi har sett i Georgia, Armenia-Aserbajdsjan-konflikten, Hviterussland og Kasakhstan, samt dens intervensjon i Syria. Det har også å gjøre med Putins behov for å styrke sin popularitet hjemme – som har vært på tilbakegang som en konsekvens av de økende sosiale problemene og økende fattigdom i Russland.

Hvorfor gjorde Putin dette?

Putins motivasjoner og ambisjoner har blitt tydelig vist og åpent uttalt. I sitt brev til NATO krevde han sikkerhetsgarantier for Russland i Europa. Disse inkluderte en garanti for at Ukraina aldri ville bli med i NATO, en innskrenkning av militærøvelser på grensen til Russland og ingen utplassering av mellomdistanseraketter. Dette var et svar på utvidelsen østover av NATO etter stalinismens sammenbrudd for 30 år siden. På den tiden var Russlands økonomi knust og amerikansk imperialisme utnyttet det til å konsolidere et grep om Øst-Europa. Nå som Russland merker en relativ nedgang i Washingtons makt (spesielt etter dets skammelige tilbaketrekning fra Afghanistan) presser det seg tilbake.

USAs relative svakhet har blitt avslørt fra begynnelsen av i dette sammenstøtet. Til tross for all snakk om en «forestående invasjon», gjorde USAs president Joe Biden det, fra begynnelsen av, klart at han ikke ville forplikte amerikanske tropper til Ukraina. Dette fulgte Vestens passivitet etter Russlands annektering av Krim tilbake til 2014. Putin mottok beskjeden høyt og tydelig: han kunne gjøre hva han ville angående Ukraina, med begrensede konsekvenser, noen økonomiske sanksjoner, men ingen militær gjengjeldelse.

Dette er derfor grunnleggende sett en reaksjonær konflikt mellom to makter. På den ene siden USA-imperialismen – fortsatt den desidert mektigste og mest reaksjonære kraften på planeten – og dens allierte. På den andre siden har vi Russlands reaksjonære regionalimperialistiske ambisjoner. Arbeiderklassen i verden har ingenting å tjene på å støtte noen av disse sidene.

Fra begynnelsen av hadde Putin forsøkt å nå målene sine ved å flekse med Russlands militære muskler, samle tropper ved grensen, gjennomføre felles militære øvelser med Hviterussland, teste dets missiler osv., samtidig som han forsøkte, med en viss suksess, å forverre splittelsen mellom USA og dets europeiske allierte i Berlin og Paris. Det er verdt å merke seg at han i sitt siste trekk ga en avansert advarsel til Frankrikes president Emmanuel Macron og Tysklands kansler Olaf Scholz, men ikke til Biden.

Han hadde hele tiden insistert på at han ønsket forhandlinger, på hans premisser, og at Vesten skulle legge press på Ukrainas president Volodymyr Zelensky for å implementere Minsk-avtalene, som ble forhandlet frem i 2014 og 2015. Når det gjelder Ukraina, ville dette ha vært hans foretrukne utfall. Minsk-avtalene skulle sørge for at folkerepublikkene Donetsk og Luhansk forble en del av Ukraina, samtidig som at republikkene skulle få en spesiell autonom status. Dette ville gitt Putin en permanent innflytelse i landet. Han kan også ha regnet ut at dersom Zelensky skulle gå med på disse vilkårene (som Poroshenko hadde signert da hans offensiv mot Donbas kollapset), ville han blitt møtt med raseriet til de ytre høyre-nasjonalistene og deres militærbataljoner, og kanskje til og med måttet gå av.

Dette viser at for Putin er folkerepublikkene bare små brikker han er villig til å ofre for å nå målene sine. La oss ikke glemme at opprøret i Donbas i 2014 var en del av en større bevegelse, som svar på at en ny regjering kom til makten i Ukraina, støttet av nynazistiske paramilitære organisasjoner og fremmet et spesielt reaksjonært merke av ukrainsk nasjonalisme, som var dypt anti-russisk og fremhevet nazistiske samarbeidspartnere under andre verdenskrig.

På den tiden smeltet alle slags elementer seg sammen i de to østlige republikkene, enkelte som åpenlyst erklærte seg som kommunister, til de hvis identitet ble modellert av den sovjetiske motstanden mot nazistene, til noen åpenlyst reaksjonære storrussiske sjåvinister med nostalgi for det russiske imperiet.

Etterhvert ble republikkene fullstendig avhengige av Moskva, økonomisk så vel som militært, det ledende personellet i republikkene ble renset for uavhengige og plebeiske elementer. Da Putin krevde det, vedtok lederne av de to republikkene evakuering av sivile, sammen med mobilisering av alle menn i kampalder, og reiste deretter til Moskva for å be om anerkjennelse, noe Putin selvfølgelig innrømmet respektfullt.

Dermed er anerkjennelsen av deres ‘uavhengighet’ av Russland meningsløs, siden de allerede er fullstendig avhengige av Moskva. Den eneste reelle endringen er at Putin har erklært at de ikke lenger er en del av Ukraina.

Hva har forandret seg?

Som svar på Putins krav, inntok USA en krigerisk holdning, og fordømte hele tiden en «forestående» russisk invasjon av Ukraina og nektet å gi noen innrømmelser til kravene hans. Når man er den store bøllen i skolegården, kan man ikke vise svakhet, ellers vil andre føle at de kan utfordre posisjonen. Mens Biden var uvillig og ute av stand til å møte Russland med militær aksjon over Ukraina, kunne han samtidig ikke komme med innrømmelser. Det var denne fastlåste stillingen som førte til den nåværende eskaleringen.

Putin beregnet tydelig at, til tross for alle deres voldsomme ord, er de vestlige imperialistene maktesløse til å stoppe ham. Svaret fra Vesten så langt har vært kunngjøringen av ulike nivåer av sanksjoner mot Russland. EUs sanksjoner er rettet mot alle som handler med de to utbryterrepublikkene. Problemet er selvfølgelig at alle de 27 EU-landene må være enige, og det er helt klart forskjellige meninger blant dem, med land som Italia, Østerrike og Tyskland svært bekymret for gassforsyningen sin. Russland leverer 40 prosent av EUs gassforbruk, og over hele Europa er det allerede voksende harme og sinne over den enorme økningen i energiregninger millioner av mennesker står overfor i år. Den siste utviklingen presser prisen på gass ytterligere opp, sammen med prisen på råolje, som Russland er en stor produsent av.

Den britiske statsministeren Boris Johnson har et reelt behov for en distraksjon fra egne hjemlige problemer, ettersom hans popularitet stuper i meningsmålingene under forhold med økende sosial misnøye. Han har satt i gang mye bråk mye om å forsvare Ukraina og har nå kunngjort at Storbritannia vil fryse eiendelene til tre russiske oligarker, samt innføre sanksjoner mot fem russiske banker.

I mellomtiden har Biden kunngjort sanksjoner som vil forby nye investeringer, handel og finansiering fra amerikanske personer med områdene i Ukraina som nå er under kontroll av russisk-støttede separatister. Men Thomas Graham, Det hvite hus’ nasjonale sikkerhetsråds direktør for Russland under George W. Bush, har uttalt at disse sanksjonene «ikke kommer til å ha stor innvirkning, om i det hele tatt noe,» på hva Russland gjør videre. De ville være svært like sanksjonene som ble pålagt Russland etter at det annekterte Krim i 2014, med tilsvarende innvirkning på Putin, altså veldig lite!

Putin forstår svakheten til det ukrainske regimet. Men nå som han har sendt styrker inn i de to republikkene, hva skjer videre? Det er vanskelig å si hva de neste grepene blir. Krig er den mest kompliserte ligningen, og når den først starter, kan man ikke si hva det endelige resultatet vil bli. Putin må gjøre opp status ved hver begivenhet og beregne det neste trekket deretter.

I tidligere artikler anså vi en fullverdig krig mellom Russland og Ukraina som det minst sannsynlige perspektivet . Så hva har endret seg? Putin beregnet at USA og europeerne ville gi innrømmelser i stedet for å møte muligheten for en ekstremt destabiliserende krig i Europa. Han presset på for at Minsk-avtalen skulle gjennomføres. Men NATO-alliansen, dominert av amerikansk imperialisme, viste seg, som vi har sett, ute av stand til å gå tilbake og møte Putins krav. Etter deres syn vil eventuelle innrømmelser nå styrke Russland, som er nettopp det de ønsker å unngå. Spesielt USA nektet å rokke ved spørsmålet om NATO-utvidelse.

Dette plasserte Putin i posisjonen til enten å handle på truslene hans eller måtte klatre ned. Hans tidligere trusler hadde mislyktes, så det eneste alternativet hans var å gå opp og finne unnskyldningen han trengte for å sende tropper inn i de to utbryterrepublikkene. Fordelen han har med å sende styrker inn i de to republikkene er at mange av menneskene der vil ønske de russiske troppene velkomne. Og når de blir tatt, kan han bruke sin tilstedeværelse i territoriet til å forhandle fra en sterkere posisjon. Hvis Putin skulle invadere hele Ukraina, kan det imidlertid godt vise seg å bli hans undergang, for han vil møte et helt folk som er motstandere av å bli dominert av Russland.

Nei til krig! Fienden er hjemme!

Det er tydelig at Putin hadde presset på for at Vesten skulle sitte ved bordet og gjøre de innrømmelsene han krevde, men Vesten – spesielt USA, støttet av sine pudler i den britiske regjeringen – nektet. Det forklarer hvorfor Putin til slutt bestemte seg for at han ikke hadde noe annet alternativ enn å øke spenningsnivået. Vil han begrense seg til å holde på territoriene til de to utbryterrepublikkene, eller vil han presse seg lenger inn i Ukraina?

Leonid Kalashnikov, leder av statsdumaens komité for CIS-anliggender, har påpekt at folkerepublikkene Luhansk og Donetsk har blitt anerkjent som å falle innenfor regionene med samme navn – separatistene kontrollerer bare en del av disse regionene. Derfor kunne de hevde at staten deres strekker seg til de gjenværende territoriene. Kalashnikov har uttalt at «hvordan disse grensene skal gjenopprettes ikke er gitt i denne avtalen. Hva LPR og DPR vil gjøre for dette er ikke lenger vår kompetanse.»

Dette åpner helt klart opp muligheten for å presse utover de nåværende utbryterterritoriene, og åpner opp for et mulig scenario med en direkte konflikt mellom ukrainske og russiske styrker. Vesten begynner allerede å innføre sanksjoner, så hva annet kan NATO gjøre hvis Putin presser seg lenger inn i Ukraina for å styrte det nåværende regimet? Fra et rent militært synspunkt kan Russland beseire Ukraina ganske enkelt, og ingen europeisk makt har uttrykt intensjon om å faktisk engasjere seg på bakken med egne soldater. Men mens det er sympati for tilstedeværelsen av de russiske styrkene blant folket i utbryterrepublikkene, vil det være et helt annet scenario for Putin om han skulle rykke inn i hjertet av Ukraina der han vil møte utbredt og massemotstand. Dette vil gjøre eventuelle territorielle gevinster ekstremt vanskelige og kostbare å holde.

Kyiv-regjeringen vil nå komme under et enormt press. Fra dets synspunkt har Ukrainas territorium blitt formelt invadert, men det er ikke mye det faktisk kan gjøre. Krim ble annektert for åtte år siden og er fortsatt en del av den russiske føderasjonen, til tross for sanksjonene som ble innført mot Russland. Sist gang Kyiv førte krig i Donbas ble den beseiret og ingen kom dem til unnsetning. Ukraina har bedt om et hastemøte i FNs sikkerhetsråd, men det er tvilsomt at dette organet i det hele tatt vil gi en fordømmelse av Russlands handlinger, siden Russland har vetorett i det. I mellomtiden kan Zelenskys impotens bringe hans svake regjering ned på et tidspunkt.

For å ytterligere understreke den relative svakheten til amerikansk imperialisme, har dens første praktiske reaksjon vært fjerningen av alt gjenværende personell fra utenriksdepartementet i Ukraina og evakueringen av Ukrainas ambassade, som allerede var flyttet ut av Kiev, til Lviv! Det må ha vært veldig betryggende for Zelensky å se hvor langt dukkemesteren i Washington er forberedt på å forsvare Ukraina mot russisk aggresjon.

Det som er klart er at Putins mål til syvende og sist forblir det samme: at Russland skal bli anerkjent som en regional makt og gis garantier for at dets «nære utland» ikke vil representere en trussel mot dets interesser. Det er lite sannsynlig at han vil gi fra seg territoriet til Donetsk- og Luhansk-republikkene nå som han har flyttet inn, men han kan gå lenger. Dette er en pågående situasjon som må følges nøye.

Fra synspunktet til arbeiderklassen i Ukraina og Russland er ingenting løst og ingenting vunnet. Da Putin sa at Ukraina var Lenins verk, hadde han selvfølgelig ikke rett, ettersom Ukrainas komplekse nasjonale identitet eksisterte før 1917. Men det var Lenins forsiktige politikk for nasjonal selvbestemmelse – et spørsmål som han kolliderte med Stalin om – som muliggjorde foreningen av Sovjet-Ukraina med Sovjet-Russland på frivillig og like vilkår, slik det ble anerkjent ved opprettelsen av Sovjetunionen i 1922, for nøyaktig 100 år siden. Bare i den forstand kan du si at Ukraina, med sine nåværende grenser, ble skapt av Lenin, og det er nå blitt ødelagt av reaksjonære ukrainske nasjonalister som kom til makten etter Euromaidan.

Arbeidsfolket i Ukraina og Russland er knyttet sammen av sterke historiske bånd, selv om disse har blitt svekket av giften fra reaksjonær ukrainsk nasjonalisme og storrussisk sjåvinisme, spesielt siden 2014. Landet er fastlåst i borgerkrig, og millioner har blitt tvunget til å emigrere på grunn av den økonomiske krisen.

Den eneste veien videre for arbeiderklassen er å styrte det parasittiske kapitalistiske oligarkiet, som har styrt landet som dets private herredømme de siste 30 årene, og ekspropriere dets rikdommer. Bare på grunnlag av at arbeiderne kommer til makten kan Ukraina virkelig bli fritt, og arbeiderklassen forenes på tvers av språk- og nasjonale identitetsbarrierer på frivillig basis.

Den viktigste plikten til arbeidere i Vesten er å motarbeide våre egne reaksjonære imperialistiske herskende klasser, som fyrer opp om konfliktens flammer. Hovedoppgaven til arbeiderne i Russland er å motarbeide sin egen reaksjonære herskerklasse, som driver Putins regionale maktambisjoner. Den viktigste plikten til arbeiderne i Ukraina er å motarbeide deres eget kapitalistiske oligarki, som har kastet landet inn i sivil konflikt, mens de gjemmer sine rikdommer i utlandet.