Trotskijs testament

Dette verket ble oversatt primært fordi det er en personlig favoritt av oversetter. Her viser Trotskij seg fra sin mest menneskelige side, det er helt klart at alle årene med forfølgelse samt tap av familie og venner har veid tungt på han. Det er en sliten og melankolsk Trotsky vi møter i verket, han reflekterer over sitt lange liv som revolusjonær men også om kjærligheten til hans kone Natalia. Alt blir desto tristere når man innser at 6 måneder senere skulle Trotskij selv miste livet. Allikevel slutter verket optimistisk, med håp for fremtiden og det er opp til oss i dag å kjempe for den fremtiden Trotskij drømte om, den kommunistiske fremtiden!

[Source]

Lev Trotskijs testament

Mitt høye (og stigende) blodtrykk lurer dem rundt meg angående min faktiske tilstand. Jeg er fortsatt aktiv og i stand til å arbeide men slutten er åpenbart nær. Disse ord vil bli offentligjort etter min død.

Jeg trenger ikke nok en gang tilbakevise de dumme og latterlige anklagene til Stalin og hans agenter: det finnes ikke en eneste skamplett på min revolusjonære ære. Jeg har aldri inngått, direkte eller indirekte i noen avtaler bak kulissene eller forhandlet med fiender av arbeiderklassen. Tusen av Stalins fiender har falt, ofre for liggende anklager. De kommende revolusjonære generasjonene kommer til å rehabilitere deres politiske ære og håndtere Kreml sine bødler i henhold til deres evner.

Jeg takker på det varmeste de venner som har vært lojale til meg gjennom disse vanskeligste timene av mitt liv. Jeg kommer ikke til å navngi noen for jeg kan ikke navngi dem alle

Derimot anser jeg det som rettferdig at jeg gjør et unntak når det angår min følgesvenn, Natalia Ivanovna Sedova.I tillegg til gleden av å kjempe sosialismens kamp har skjebnen også gitt meg mye glede ved å være hennes mann. I løpet av de nesten førti årene av livet sammen, forblir hun en uuttømmelig kilde til kjærlighet, storhet og ømhet. Hun gjennomgikk stor lidelse, særlig i vår siste periode. Men jeg finner noe trøst i det faktum at hun også kjente dager med lykke.

I førti-tre år av mitt bevisste liv har jeg vært revolusjonær; i førtito av dem jeg har kjempet under marxismens banner. Hvis jeg måtte begynne igjen, ville jeg selvfølgelig prøve å unngå enkelte feil her og der, men hovedretningen i livet mitt ville forbli uendret. Jeg skal dø som en proletarisk revolusjonær, en marxist, en dialektisk materialist, og dermed en uforsonlig ateist. Min tro på menneskehetens kommunistiske fremtid er ikke mindre lidenskapelig, ja den er fastere i dag enn det var i mine ungdoms dager.

Natasha har nettopp kommet opp til vinduet fra gårdsplassen og åpnet det bredere slik at luften kan komme inn mer i rommet mitt. Jeg kan se den lyse grønne stripen av gress under veggen, og den klare blå himmelen over veggen, og sollys overalt. Livet er vakkert, la fremtidige generasjoner rense det for all ondskap, undertrykkelse, vold og la dem nyte det fullt ut.

Leon Trotsky.

Mexico 27 Februar 1940

Et ekstra dokument ble lagt til senere datert 3. mars 1940. Hovedsakelig om hva som skulle skje dersom Trotsky skulle være involvert i en alvorlig langvarig sykdom, den slutter med følgende ord:

“… hva enn omstendighetene rundt min død blir, så skal jeg skal dø med uberørt tro på den kommunistiske framtid. Denne troen på mennesket og hans fremtid gir meg selv nå en slik motstandsevne som ikke kan gis av noen religion. “