Sverige, mer høyrepolitikk innebærer at kampen fortsetter!

Sverige er nå en av de landene hvor de tradisjonelle partieneharlidd nederlag etter år med høyreorientert politikk. Uavhengig avregjeringskonstellasjon som nå følger, vil den komme til åangripe arbeiderklassen. Vi må forberedeosspå å kjempe tilbake.

[Source]

“Uansett valgresultat bør denne kvelden bli blokkpolitikkens begravelse.” Slik oppsummerte Socialdemokraternas leder Stefan Löfven den politiske situasjonen på valgnatten.

Aldri har et valgresultat vært så uavklar som denne. Akkurat nå skiller bare et mandat den rød-grønne og Alliansen. Uansett hva, vil det være en ustabil regjering som kommer til å bli tvunget til å inngå store kompromisser.

Høyrepartiene, der Sverigedemokratene inngår, har flertall i parlamentet. Men både Centerpartiet og de Liberale har sagt at SD ikke kan inngå som grunnlag i en ny regjering. Samtidig krevde de Löfvens avgang. Hvordan denne ligningen kan gå opp er svært uklar. Hva som er klart er at enhver regjering som foreslår en venstreorientert politikk – enten for sterkere faglige rettigheter eller reell investering i velferd – vil komme til å bli nedstemt.

Socialdemokraterna har gjort sitt verste valg siden 1911 med 28,4 prosent. Dette er prisen de betaler for tiår med høyredreining og de siste årenes åpne invitasjoner til borgerskapet. De er nå innstilte på å danne en blokkoverskridende regjering med Centerpartiet og de Liberale, men det er langt fra åpenbart at sistnevnte vil gå med på det.

Samtidig fikk de tradisjonelle borgerlige partiene bare 40,3 prosent, det nest verste resultatet noensinne. Moderatenes resultat på 19,8 prosent, tre prosententpoeng lavere enn det resultat som Reinfeldt så seg nødt til å trekke seg med i 2014.

Det politiske kaoset som venter i de kommende ukene, uavhengig av utfall, har egentlig bare én mulig endestasjon: mer høyrepolitikk. Arbeiderklassen må forberede seg på forverring. Venstresiden i arbeiderbevegelsen må forberede seg på å kjempe for å stoppe høyrepolitikken.

Sosialdemokratiets krise

Siden krisen på 1990-tallet, har det gamle velferds Sverige blitt slått i fillebiter. Uavhengig av hvem som har sittet ved makten har arbeidernes levekår forverret seg. Permanente kutt, privatisering og et økende press på arbeiderklassen har begynt å kreve sin rett.

I 1980 var Sverige det mest likestilte landet i verden, med tanke på verdifordelingen. Siden da, har situasjonen forverret seg. Sverige er nå det landet i OECD, der ulikheten har økt mest. Før kapitalisten Ingvar Kamprad døde– og hans fire sønner arvet rikdommen– eide to personer like mye i verdi som det halvparten av befolkningen gjorde. Nå har dette tallet økt til fem, pga. generasjonsskiftet.

Utenfor Skandinavia bringer media og reformister fram en romantisk idé om Sverige som er helt ukorrekt. Det er lenge siden hele befolkningen hadde tilgang til en høykvalitets velferd. De gamle reformistiske idéene om sosialt partnerskap og klassesamarbeid har dødd i en periode der den andre delen i likningen– kapitalistene– er på en krigssti mot de hardtvinnende reformene fra fortiden. Det reelle bildet er 25 år med kutt på over 25 milliarder euro. Samtidig i forhold til befolkningen, har over 300 000 jobber gått tapt i velferdssektoren siden 1990.

Velferdsstaten ble bygget i Sverige under en historisk periode som har vist seg å være et unntak. Etterkrigsboomen tillot overklassen, ikke bare i Sverige, men i alle avanserte kapitaliststater, å komme med langtrekkende innrømmelser til arbeiderklassen.

Sverige kunne gå lengre enn mange andre land av mange grunner: Landet ble ikke bombet istykker under andre verdenskrig, men hadde en inntakt industri som fikk fordeler fra eksporten til et ødelagt Europa under oppbyggning. Den store styrken til arbeiderklassen etter år med militant klassekamp som bygget opp arbeiderbevegelsen var en annen faktor, som nærheten til Sovjetunionen, og en implisert trussel om revolusjon nedenfra. Sannhetene er at mange flere goder kunne ha blitt vunnet, men Socialdemokraterna holdt alltid klassekampen tilbake og gjorde alt for å hindre den i å true det kapitalistiske systemet og privat eiendommen.

Sverige befinner seg midt i en økonomisk høykonjunktur, men overskuddet går mer enn noen gang bare inn i lommene på landets borgerskap. De største selskapene på Stockholmsbørsen hadde et utbytte på 251 milliarder i fjor. De sitter på haugevis av ubrukte penger, og gjemmer de bort i skatteparadiser. Sveriges 187 milliardærer har mer penger enn den svenske statens nettoformue og pensjonssystem til sammen.

Socialdemokraterna har sittet ved makten under store deler av tiden siden forverringen begynte for alvor. Det var en gang verdens kanskje sterkeste sosialdemokratiske parti, og hadde i løpet av sine førti år med uavbrutt regjeringsinnehav et valgresultat på 40-50 prosent. Men de siste tretti årene, har partiet på grunn av den høyreorienterte politikken mistet store deler av sin mest aktive base og en stor del av støtten blant arbeiderklassen.

Da de kom til makten i 2014 etter to borgerlige mandatperioder hadde mange et håp om at de i det minste ville gjøre om på forverringene høyresiden hadde presset gjennom. I stedet, beholdt de den høyreorienterte politikken og kom med ytterligere forverringer – deriblant i den endrede flyktningpolitikken, i utredningen om en høyere pensjonsalder og i begrensningen av streikeretten. Samtidig har kuttene funnet sted over hele landet, fordi det rett og slett ikke har vært tilstrekkelig med penger i kommunene til å holde tritt med de økende kostnadene.

Socialdemokraternas valgkamp ble innledet med et fokus på tøffere tak mot kriminelle og en fortsatt tøff politikk overfor flyktninger. Men frafall og dårlige meningsmålinger tvang fram en helomvending med “Handlingsplan for et trygt arbeidsmarked”: krav til offentlige budrunder når offentlig sektor kjøper tjenester av private selskap, slutt på 0-timers kontrakter via tekstmeldinger og mer.

Men det var for lite, for sent, om enn så stoppet det raset fra starten av valgkampen. Etter fire år med fortsatt høyrepolitikk, hadde ikke arbeiderklassen noen grunn til å forvente forbedringer med en ny sosialdemokratisk regjering – denne gangen sammen med høyrepartier. Rett etter valget i 2014 gjorde Löfven det klart at han ønsket å bryte blokkpolitikken og regjere sammen med Centern og Liberalerna.

Fire år med høyreorientert politikk har vært en katastrofe for Socialdemokraterna. Stefan Löfven og partiledelsen ville med sitt blokkoverskridende samarbeid ha satt sitt eget partis fremtid på spill. Vi vil fortelle de seriøse aktivistene som er igjen i partiet at det er på tide å slippe tanken om kompromisser med høyresiden. Den eneste redningen for sosialdemokratiet er ved å ta store klyv til venstre, og erstatte Stefan Löfven og resten av partiledelsen med folk som er villige til å kjempe for forbedringer.

Det britiske Arbeiderpartiets nye leder Jeremy Corbyn viser at det finnes et enormt potensial for et sosialdemokratisk parti som vil kjempe mot høyresidens politikk. Vi kan bare håpe at sosialdemokratiets venstreside lærer av valgkampens nederlag, og tar opp denne viktige kampen. Ellers risikerer Socialdemokratin å gå samme vei som sine søster partier i Europa – og fortsette på sitt fall langt under de allerede historiske lave tallene de får i dag.

Politisk polarisering

Partiet som ser ut til å ha dratt mest nytte av Socialdemokraternas (S) nedgang er Sverigedemokratene (SD), som fikk 17,6 prosent. SD var det partiet som S mistet flest velgere til ifølge SVTs valgdagsmålinger. Dette er lavere enn i mange meningsmålinger, men likevel en økning på 4,7 prosent.

Dette kan ikke tas som at folk går til høyre. Tvert imot, Socialdemokratenes katastrofale sifre viser at høyrepolitikk er alt annet enn populært. Ifølge SVT sine valgdagsmålinger var dette det tredje valget på rad hvor velferdsspørsmål stod høyt på velgernes prioriterings liste. Velgernes fire viktigste problemstillinger var knyttet til velferd: helse, utdanning, likestilling, sosial velferd. Innvandringssaken kom på åttende plass.

Det vi ser er en politisk polarisering. Det er et stort misnøye med dagens situasjon, og i henhold til SOM-instituttet anser over halvparten av befolkningen at ting går feil vei i Sverige.

De etablerte partiene antas som ansvarlige for situasjonen og taper stort, mens partiene til venstre og høyre har styrket seg. Sverigedemokratenes vekst gjenspeiler den økende misnøyen, men på en forvrengt måte.

Siden 2015, har nesten alle partier og media generelt hevdet at det er umulig å øke både innvandring og velferd. Både S-MP-regjeringen og de etablerte høyre partiene har ført en flyktningpolitikk bare marginalt forskjellig fra Sverigedemokratenes. Dette samtidig som de gjør sitt ytterste for å holde SD utenfor alt samarbeid.

SD har på dette settet vært i stand til å påvirke politikken samtidig som de har kunnet beskrive seg som en part imot etablissementet.

Men det kunne sett annerledes ut. I andre land med et tydelig venstre alternativ har høyreekstreme partier tapt terreng. Vänsterpartiet kunne utgjort et slikt alternativ.

Vänsterpartiet er langt fra potensialet

Selv Vänsterpartiet har styrket seg noe siden forrige valg – med 2,2 prosentpoeng til 7,9 prosent. Men i lys av misnøyen med situasjonen bør denne beskjedne økningen være en ordentlig tankevekker for et parti som kaller seg sosialistisk. Med et stort misnøye med sosialdemokratene, er det Vänsterpartiet og ikke SD som burde ha vokst massivt.

Problemet er at det er uklart hva Vänsterpartiet egentlig vil. Ledelsen har gjort et stort nummer av at ” Vänsterpartiet gjør en forskjell”, ved å peke på de små reformene som er forhandlet frem med S og MP. De har gått så langt som å si ting som: “I løpet av de siste fire årene har Vänsterpartiet vist at det er mulig å gå i riktig retning” (GC, 17 august 2018).

De fleste arbeidere har imidlertid ikke følt at det går i riktig retning, eller at det har vært noen reell forskjell. Samtidig som Vänsterpartiet har skrytt av “venstremilliardene” til velferden, har sykehuskøene blitt lengre og lengre, og sykemeldingene har økt betydelig på grunn av de tøffere arbeidsvilkårene. Den snaue økningen i ressursene har ikke vært i nærheten av nok til å dekke de økte behovene. I sin iver etter å vise frem resultatet av forhandlingene med regjeringen, gjør Vänsterpartiet feilen i å forsvare Socialdemokratenes høyrepolitikk fra venstre.

Under valget, har Jonas Sjöstedt fremhevet det økende gapet mellom klassene, der de rike blir rikere, noe han knytter til behovet for høyere skatter for de rike til å finansiere en økt velferd. Alt dette er bra. Men man har gått glipp av det viktigste, å konkretisere hva man skal bruke de økte skattene til. Tak på kostnadene innen tannpleie eller kollektive budrunder i offentlige innstillinger er absolutt viktige krav, men helt utilstrekkelige i seg selv.

Vänsterpartiets foreslåtte skatteøkninger er på forsiktige 54 milliarder netto – noe som bare kan innføres “på lang sikt”(Dagens Industri, 06.09.2018). Sammenlign det med den borgerlige Reinfeldt regjeringens samlede skattekutt på 140 milliarder i løpet av sine åtte år ved makten. Dessuten er det minst sagt uklart hva som menes med å bli introdusert “på lang sikt.”

Med konstant plassmangel på sykehusene, titusenvis av lærere som forlater yrket på grunn av arbeidsforholdene, økende sykefravær langs hele linja, og så videre, er det en altfor lav ambisjon.

Vänsterpartiet burde ha skilt seg ut som et parti som vil kjempe for store reformer, som før i tiden var valgspørsmål: stans i privatiseringene, nei til deltakelse i imperialistiske eventyr, 200.000 arbeidsplasser i offentlig sektor, seks-timers arbeidsdag, forby bemanningsbyråer. Man kunne ha forklart at kapitalismen er årsaken til miljøproblemene, arbeidsledigheten, boligkrisen og mere – og at den eneste løsningen er en sosialistisk politikk. En slik politikk ville være umåtelig populær, og gi Vänsterpartiet en klar profil som et parti som ønsker å bryte med tiår av kutt og forverringer.

Hvis Socialdemokratene fortsetter å gå til høyre og enda mer starter en samarbeidsregjering med høyresiden kan misnøyen med Socialdemokratene føre til at Vänsterpartiet vokser til å bli det største arbeiderpartiet i Sverige. Men det forutsetter at Vänsterpartiet går i en klar opposisjon og engasjerer seg i en mye mer radikal politikk. Dessverre, virker de i stedet åpne for en type samarbeid med høyrepartiene.

Venstre og regjeringsspørsmålet

Vänsterpartiets leder Jonas Sjöstedt bør klart forklare at han utelukker samarbeid med høyresiden. I stedet har han gjentatte ganger sagt at det kan være snakk om forhandlinger selv med Centerpartiet og Liberalerna. For eksempel, sa han i et intervju med Aftonbladet, 2. juli:

“Vi tenker å agere for en regjering uten de borgerlige partiene. Men det kan være en svært komplisert situasjon i høst, og vi er alltid beredte til å forhandle om vi kan få gjennom en venstrepolitikk. Vi lukker ikke døren for å gjøre det selv med andre regjeringskonstellasjoner enn den som finnes i dag. “

Argumentet synes å være noe som mange av forståelige grunner nok tenker – “Hva som helst enn SD” Men et blokkoverskridende samarbeid kan bare skje dersom Socialdemokratene og Vänsterpartiet går med på å gjennomføre en arbeiderfiendtlig politikk. Dette synes å være Löfvens plan, men det bør ikke være Sjöstedts.

Grunnen til at SD får fotfeste i arbeiderklassen er det faktum at alle andre partier sees på som en del av etablissementet som har vært ansvarlige for forverringene de siste tre tiårene. Hvis arbeiderklassens partier går inn i samarbeid med de borgerlige, ville det være det verst tenkelige utfallet: Vi får høyrepolitikk, mens Sverigedemokratene fortsetter å styrke seg. Det er presist det de siste fire årene har vist. De som ønsker å kjempe mot høyrepolitikken får ingen representanter i riksdagen.

Vänsterpartiet har fastnet i en parlamentarisk tvangstrøye som ikke kan lede dem fremover. I det nevnte intervjuet går Sjöstedt faktisk enda lenger:

“At vi skulle sitte i en regjering med de borgerlige partiene, anser jeg som usannsynlig. Men vi kommer alltid til å være beredte til å forhandle for få igjennom venstrepolitikk.”

Usannsynlig!? Er det ja eller nei? Jonas Sjöstedt gir ingen klare svar.

Å støtte eller mer å sitte i en regjering med høyrepartiene vil kunne være et dødsstøt for Vänsterpartiet. I stedet for å sveve på målet må Vänsterpartiet gå i klar opposisjon til høyrepolitikken, uavhengig av hvem som driver den.

Klassekamp på dagsorden

Et nytt fattigsverige brer seg ut av velferdsstatens ruiner. Nesten en kvart million eldre og like mange barn lever i fattigdom. Ifølge Eurostat, er totalt 1,5 millioner mennesker i «risikosonen for fattigdom”.

Syke mennesker dør mens de venter på operasjon, arbeidsledige blir tvunget inn i meningsløs arbeidstrening, flere og flere mennesker ser det som umulig å komme til en lege. Den grunnleggende sikkerhet for dem som blir syke har forsvunnet som følge av forsikringsbyråenes jakt på påståtte juks.

På mange arbeidsplasser har usikre ansettelser og vikarbyråer blitt regelen snarere enn unntaket. Både lønns- og arbeidsvilkår har forverret seg kraftig i takt med at fagforeningsledelsen har erstattet den kollektive kampen med hestehandler og forhandlinger.

Fordi høyresiden har flertall i riksdagen, vil den kommende regjeringen vedta en høyrepolitikk. Med et sosialdemokrati som har åpnet for å begrense streikeretten og der høyrepartiene alle som én krever forverring av arbeidsrettene, vil vi se flere og hardere angrep på arbeiderklassens arbeidsforhold og mot fagforeningene. Vi vil se flere angrep mot de syke og arbeidsløse.

Til dette bør den globalt ustabile økonomiske situasjonen legges til, en ny krise kan utløses når som helst. Det vil slå hardt mot Sverige som er et lite, eksportavhengig land der økonomien dras ned av en boligboble og verdens tredje største husholdningsgjeld.

Dette er en eksplosiv blanding – et klassebasert sinne venter på å briste. Vi kan allerede se det i kampen mot nedleggelsen av BB i Sollefteå, der de nå okkuperer sykehuset, i omsorgs eller førskoleopprørets demonstrasjoner, eller i ulike mindre faglige kamper. Det er noe som er i ferd med å hende.

Spesielt den yngre generasjonen ser klart at samfunnet foreldrene levde under har startet å kollapse. Mange unge står overfor en fremtid med usikker sysselsetting, boligvansker og de har ikke sett annet enn forverring. Blant unge mennesker i alderen 18-21 hadde Socialdemokraterna i henhold til SVT sin valgdagsmåling bare 20 prosent, mens Vänsterpartiet fikk 12 prosent. Det er en radikalisering av et helt lag med ungdommer, som forbereder seg på å kjempe tilbake.

Fagforeningenes ledere ser det samtidig viktigere å opprettholde gode relasjoner med næringslivet og staten enn å organisere folk på bakkeplanet. En streik – arbeidernes eneste effektive middel til å kjempe tilbake – har av disse såkalte lederne begynt å bli sett på som noe uønsket. Men dette kan ikke vare evig. Før eller senere vil arbeiderklassen se behovet for å kjempe tilbake.

Det er på tide at arbeiderklassen reiser seg og kjemper tilbake mot disse parasittene. Dette valget er bare en spiker i kisten for det svenske klassesamarbeidet. Vi marxister kommer til å argumentere for en militant kamp nedenfra, og behovet for å bygge et revolusjonært sosialistisk alternativ for å avskaffe kapitalismen.