Rosa Luxemburg: Hva er røttene til første mai?

Den gledelige ideen om å bruke en proletarisk feiring som et middel til å oppnå åtte-timers dagen, ble unnfanget i Australia. Arbeiderne bestemte seg i 1856 for å organisere en dag med fullstendig stopp sammen med møter og underholdning som en demonstrasjon for åtte-timers dagen. Dagen for denne feiringen skulle være 21. april. I begynnelsen hadde de australske arbeidstakerne kun tenkt å holde en slik dag kun i 1856. Men denne første feiringen hadde en så sterk effekt på de proletariske massene i Australia, og førte til ny agitasjon. Det ble besluttet å gjenta feiringen hvert år.

[Source]

[Skrevet i 1894]

Faktisk, hva kunne gi arbeiderne et større mot og en større tro på egen styrke enn en massiv arbeidstopp de har bestemt seg for? Hva kan gi mer mot til de evige slaver av fabrikkene og verkstedene enn å mønstre sine egne tropper? Således ble ideen om en proletarisk feiring raskt akseptert, og fra Australia begynte den å spre seg til andre land til den endelig hadde erobret hele den proletariske verden.

De første til å følge de australske arbeidernes eksempel var amerikanerne. I 1886 bestemte de seg for at 1. mai skulle være dagen for en universell arbeidsstopp. På denne dagen forlot 200 000 arbeidet sitt og krevde åtte timers arbeidsdag. Senere forhindret politiet og juridisk trakassering arbeidere i mange år fra å gjenta denne [størrelsen på] demonstrasjon. Men i 1888 fornyet de sin beslutning og bestemte seg for at den neste feiringen skulle være 1. mai 1890.

I mellomtiden har arbeidernes bevegelse i Europa vokst sterkt. Det kraftigste uttrykket for denne bevegelsen skjedde under den Internasjonale Arbeiderkongressen i 1889. På denne kongressen, der fire hundre delegater deltok, ble det bestemt at åtte-timers dagen må være det første kravet. Deretter gikk de franske delegatene, Lavigne-arbeideren fra Bordeaux, for at dette kravet skulle uttrykkes i alle land gjennom en universell arbeidsstans. Den amerikanske arbeider-delegaten gjorde de andre arbeiderne oppmerksomme om beslutningen om å holde en streik 1. mai 1890, og kongressen bestemte seg for at dette skulle være dagen for å feire proletariatet.

I dette tilfellet, som tretti år tidligere i Australia, tenkte arbeiderne bare å holde en engangs demonstrasjon. Kongressen bestemte seg for at arbeiderne i alle land skulle demonstrere sammen for åtte-timers dagen 1. mai 1890. Ingen snakket om en repetisjon i de kommende årene. Naturligvis kunne ingen forutsi hvor raskt denne ideen kom til å lykkes og hvor raskt den ville bli vedtatt av arbeiderklassene. Det var imidlertid nok å holde mai-dagen kun en gang for at alle forsto og følte at dette måtte være en årlig og fortsettende institusjon […]. Den første mai krevde introduksjon av åtte-timers dagen. Men selv etter at dette målet ble nådd, ble ikke dagen gitt opp. Så lenge arbeidernes kamp mot borgerskapet og den herskende klassen fortsetter, så lenge ikke alle krav blir oppfylt, vil første mai være det årlige uttrykket for disse kravene. Og når bedre dager begynner, når verdens arbeiderklasse har vunnet befrielsen sin, så vil menneskeheten trolig feire første mai til ære for de bitre kampene og fortidens mange lidelser.