Protestenene etter nedskytingen viser at det iranske regimet er i en dyp krise

Iranske myndigheters innrømmelse av å ha skutt ned det ukrainske flyet har forårsaket en bølge av sinne i Iran og ført til protester i flere byer. Regimet, som ble ført på offensiven av USA, føler nå nok en gang på presset fra massene.

[Source]

I går (lørdag 11. januar), etter dager med fornektelser, ble det iranske regimet tvunget til å kunngjøre at det faktisk var ansvarlig for nedskytingen av Ukraina International Airlines Flight 752. Flyet som var på vei til Kiev fraktet 176 passasjerer og mannskap, hvorav de fleste var av Iransk opprinnelse.

Kunngjøringen førte umiddelbart til en strøm av sinne, indignasjon og sorg. Videoer og bilder av dusinvis av protester har sirkulert på sosiale medier, men det er uklart nøyaktig hvor mange det har vært. Rapporter fra Teheran bekrefter i det minste at Allameh Tabatabai Universitet for Samfunnsvitenskap, Amirkabir Universitetet for Teknologi og Sharif universitetene så protester av hundrevis og noen få tusener. Opprørspolitiet slo voldsomt til mot protestene, men klarte ikke å stanse dem. Andre protester ble rapportert i Rasht, Sari, Isfahan, Mashad, Shiraz og Babol, Hamedan, Kermanshah og Orumiyeh. Mange av disse ble ledet av universitetsstudenter, ettersom at mange av passasjerene i flyet var unge som studerte i utlandet.

Mens protestene var relativt små, var de veldig radikale og arge. Noen av slagordene som ble hørt var: «Løgner, løgner!» «Khamenei er en morder, hans ledelse er ugyldig!»

“Vår idiotleder er vår skam!”, “Kjeltring, kjeltring, gi oss studentene tilbake!» (med henvisning til studentene hvis liv ble tatt da flyet ble skutt ned), «Vi vil ikke ha en islamsk regjering», «Død over diktatoren». En plakat ved Teheran-universitetet leste: «Du hadde ingen blodig rett til å gjøre en menneskelig feil». Dette var ordene fra Khamenei selv etter at USA – angivelig ved en tilfeldighet – skjøt ned et iransk passasjerfly i 1988 og drepte 290 mennesker. Andre steder organiserte folk vigler for de døde, sang revolusjonære sanger og angrep regimet med veldig radikal retorikk som «Død over diktatoren!»

To prominente TV-presentatører trakk seg også etter at en av dem sa at hun «ikke kan gjøre det lenger». Flere filmskapere har også trukket seg fra den kommende Fajr-filmfestivalen, og en rekke politikere har gått til en offensiv som angriper regjeringen, revolusjonærgarden og til og med Ayatollah Khamenei.

Mehdi Karroubi, en liberal og en av lederne for de Grønnebeveglesen i 2009, sa fra husarrest at enten så var Khamenei en kriminell som dekket over nedskytingen av flyet, eller så var han inkompetent som ikke visste hva som hadde skjedd. Uansett, antydet Karroubi, er han ikke kompetent for stillingen.

Ulykken kom timer etter at Iran hadde avfyrt raketter mot to amerikanske militærbaser i Irak som gjengjeldelse for USAs drap på den iranske sjefen Qasem Soleimani. Regimet har kommet med flere versjoner over hva som førte til denne tragedien. Den har hevdet at det tok flyet for å være et ballistisk missil, at flyet gjorde mistenkelige manøvrer og så videre. Men alle disse påstandene har vist seg å være usanne. Og det er nøyaktig disse løgnene på løgner som er den viktigste drivkraften til bevegelsen. På den ene siden trekker de frem regimets inkompetanse og på den andre siden dens kaldblodige og kalkulerende natur.

«VÅRE DRAPSMENN ER HER!»

For bare noen få dager siden var stemningen rundt i landet en trass mot USA og patriotisk eufori etter drapet på Qassem Soleimani og den påfølgende represalien av Iran. Soleimanis kropp ble paradert over hele Iran, og brakte frem hundretusener, om ikke millioner til gatene.

Men den åpenbare tildekkingen etter nedskytingen av det ukrainske flyet endret brått denne stemningen og blant mange lag ble den til det motsatte. Folk er rasende over løynene. Mer enn noe fordi det ble gjort for å fortsette charaden og den patriotiske manipulasjonen av folket. På toppen av nedskytingen ble titalls mennesker drept under Soleimanis begravelse i Kerman. Igjen er det en sterk følelse av at regimet risikerte menneskers liv på grunn av sin reaksjonære propaganda.

I årevis har det iranske regimet brukt angrepene fra USAs imperialisme til å avlede folks oppmerksomhet og for å samle dem bak seg. Men de siste årene har denne strategien vist seg mindre og mindre levedyktig. Mange ser at Iran med vilje provoserer USA for å avlede massenes oppmerksomhet fra den daglige elendigheten de må lide under den islamske republikken. I protestene de siste årene har faktisk mange slagord vært rettet mot dette regimets demagogi. Et av disse slagordene ble gjentatt ved noen protester i går: «De sier at det er Amerika, men [drapsmennene våre] er her!»

På den annen side har Vesten derimot prøvd å bruke tragedien til sin egen fordel. Donald Trump og Mike Pompeo har begge sendt meldinger om solidaritet til demonstrantene. Reza Pahlavi, sønn av avdøde Shah som nå blir støttet av USA, anklaget Khamenei for å være personlig ansvarlig for tragedien. Men disse utsagnene hyler av hykleri. USA har innført ondskapsfulle sanksjoner mot Iran, som utgjør intet mindre enn en beleiring av landet. Disse har ført økonomien inn i en krise og ført til en dramatisk fallende levestandard. De bruker krisen til å legge press på regimet for sine egne smale interesser, som er diametralt motsatt av interessene til det Iranske folket.

Folket forstår dette. En gruppe studenter fra Amir Kabir University sendte en sterk uttalelse og sa følgende:

«De siste årene har USAs tilstedeværelse i Midtøsten ikke forårsaket annet enn kaos og ustabilitet. Vår stilling til denne skjendende makten har blitt bestemt på forhånd. Men samtidig er vi godt klare over at USAs eventyr i regionen ikke bør være en unnskyldning for å rettferdiggjøre en intern undertrykkelse. Hvis ‘nasjonal sikkerhet’ har blitt et moteord i disse dager, er det på tide å spørre om sikkerheten til hvilke grupper, klasser og lag i samfunnet?»

Disse ordene oppsummerer erfaringene til det iranske folket, og vi støtter dem fullt ut. Denne bevegelsen, mens den fremdeles omfatter et mindretall av de mest avanserte lagene i samfunnet, er dette en forsmak på de mektige eksplosjonene som vil komme i neste periode. Etter masseprotestene i november brukte regimet drapet på Soleimani til å stabilisere regimet. Men dette vil ikke løse noe på lang sikt. Regimets krise er terminal og en ny bevegelse eller utbrudd vil før eller senere sende sjokkbølger over hele regionen og utover.