Om Marx, mus og Alberto Garzón: del to

Her publiserer vi den andre delen av vårt svar til IU-lederen Alberto Garzón sin kritikk av marxisme som en vitenskapelig metode, – under påskuddet av å oppdatere eller modifisere marxismen – representerer det i stedet et revisjonistisk brudd med essensen av Marx og Engels . Første del kan leses her .

[Source]

Er marxisme en vitenskapelig metode?

Kamerat Garzón, følger fotsporene til Karl Popper blindt når han ønsker å ekskludere marxisme som en vitenskapelig metode. Men Poppers forsøk på å etablere en eksakt definisjon på hva vitenskap er svarer ikke til den virkelige verden. Ingen forskere har noen trang til å motta et sertifikat signert av Mr. Popper for å fortsette sitt vitenskapelige arbeid. Marxister trenger heller ikke et sertifikat fra denne “levende” forfatteren til å fortsette å praktisere den vitenskapelige sosialismen.

Det er sant at viten og vitenskap finnes. Noen vitenskaper er mer nøyaktige enn andre. En astronom kan forutsi en stjernes eller en galakses nøyaktige plassering millioner av år fra nå med absolutt sikkerhet. På den annen side kan en geolog være helt sikker på at et jordskjelv vil forekomme på et bestemt sted, men til denne dag er det umulig å forutsi med sikkerhet når jordskjelvet vil skje, det forhindrer likevel ikke folk flest fra å godta geologi som en vitenskap.

Medisin kan også inngå som en vitenskap, selv om en leges prediksjoner ikke har samme karakter som en astronoms. En lege setter opp en diagnose basert på den ene siden, på hans eller hennes kunnskap om patologi og lignende case-studier, på den andre, basert på observerbare symptomer i en konkret sak. Når en pasient klager over mageproblemer. Må Legen (vi antar at han eller hun er kvalifisert og effektiv) bestemme om det er kolikk, magesår, kreft, etc. Selv den mest kvalifiserte lege kan komme med feil diagnose. Men disse feilene kan ikke brukes som en unnskyldning til å benekte medisinens vitenskapelige karakter.

I psykologiens tilfelle, er situasjonen enda mer komplisert, en vitenskap som fortsatt er i sin spede begynnelse. Og når vi kommer til samfunnsvitenskapene, er saken enda mer komplisert, ikke bare fordi det innebærer et enormt antall med faktorer, men også på grunn av at antagonistiske klasser kommer inn i bildet.

Det er ikke vanskelig å se at den falske masken med akademisk objektivitet skjuler en rå virkelighet til fordel for borgerskapets interesser. I motsetning til den hyklerske pseudo-objektiviteten til akademiske historikere, er marxistene åpne om deres forhold til arbeiderklassen og den sosialistiske revolusjonen.

Men betyr dette at marxistene ikke kan nærme seg spørsmålet på en objektiv måte? Er det en motsetning mellom å ha en lidenskapelig interesse for å endre samfunnet, og samtidig være i stand til å foreta en objektiv vurdering av historiske hendelser og rollen til enkeltpersoner i den historiske prosessen? Svaret ble gitt av den store russiske marxisten, Lev Trotskij:

“I en filisters øyne tilsvarer et revolusjonært synspunkt et fravær av vitenskapelig objektivitet. Vi hevder det motsatte: bare en revolusjonær er i stand- forutsatt, selvsagt, at han er utstyrt med den vitenskapelige metoden – til å fremlegge den objektive dynamikken i revolusjonen. Da man begriper at tanken generelt ikke er kontemplativ, men aktiv. Viljens element er uunnværlig for å trenge gjennom naturens og samfunnets hemmeligheter. Akkurat som en kirurg, hvis skalpell et menneskeliv avhenger, skiller med ekstrem forsiktighet mellom de ulike vevene til en organisme, plikter en revolusjonær, om han har en seriøs holdning overfor sin oppgave, med streng samvittighetsfullhet å analysere samfunnsstrukturen , dens funksjoner og reflekser.”(Trotsky, den kinesiske revolusjonen , 1938.)

Engels som en vitenskapsmann

Kamerat Garzón vil utvilsomt minne oss om at innholdet i Engels’ berømte bok Naturens dialektikk er en refleksjon av det 19. århundrets vitenskap. Men i virkeligheten, var Engels langt i forkant av vitenskapen i sin tid. Han var svært kritisk til de mekanistiske teoriene som dominerte newtonsk fysikk. Hans kritikk ble bekreftet av kvantemekanikken og relativitetsteorien på begynnelsen av det 20. århundre.

Engels var ikke en profesjonell vitenskapsmann, men hadde en ganske så omfattende kunnskap om naturvitenskapen i sin tid. Men basert på en dyp forståelse av dialektikkens metode for analyse, kom Engels med en rekke bidrag til den filosofiske tolkningen av vitenskapen, som fullt ut beholder sin betydning i dag, selv om de har vært ukjente for det overveldende flertallet av forskere.

Faktisk kommer den moderne vitenskapen med langt flere bevis for dialektikken enn de eksemplene som var tilgjengelig for Engels. Spesielt kaos teorien og dets derivater gir et slående bevis på Engels utsagn om at, i den siste analysen, virker naturen dialektisk. Den dialektiske loven om overgangen fra kvantitet til kvalitet ligger i hjertet av kaosteorien, og er helt grunnleggende for studiet av faseoverganger, et meget viktig område for den moderne fysikken.

I sin bok Ubiquity , påpeker den amerikanske vitenskapsmannen, Mark Buchanan, at fenomener så forskjellige som hjerteinfarkt, skred, skogbrann, dyrepopulasjoners vekst og fall, finanskriser, trafikkflyt, og selv revolusjoner i kunst og mote alle styres av samme lover, de kan uttrykkes som en formel kjent i matematikken som en potenslov. Dette er faktisk loven om overgangen fra kvantitet til kvalitet.

Hva med materialisme? Den materialistiske metoden er grunnleggende for all vitenskap. Alle forsøk på å erstatte materialisme til fordel for idealisme i vitenskapen har ført til feil etter feil. Dette gjelder særlig i studiet av menneskets opprinnelse, som i over et århundre ble hemmet av paleontologenes idealistiske fordommer, som var på leting etter et fossil av en menneskelig stamfar med stor hjerne.

De fant det aldri, men ble lurt av en svindler som fant på den såkalte Piltdown mannen, som viste seg å være en hodeskalle av et menneske med kjevebenet til en ape festet på. Forskerne trodde på denne svindelen fordi det falt sammen med de idealistiske fordommene. Men Engels hadde før det forklart at det ikke var hjernen som formet hånden, men hånden som formet menneskehjernen.

Dette er hva den anerkjente amerikanske forskeren Stephen Jay Gould skrev om Engels:

“Jovisst, kom det nittende århundre med en strålende avsløring fra en kilde som vil uten tvil overraskelse de fleste lesere – Friedrich Engels … I 1876, skrev Engels et essay med tittelen, Arbeidets rolle i overgangen fra ape til menneske . Den ble utgitt posthumt i 1896, og hadde dessverre ingen synlig påvirkning på vestlig vitenskap …

“Viktigheten av Engels essay ligger ikke, i de substantielle konklusjonene, men i den politiske analysen over hvorfor vestlig vitenskap hang seg sånn opp på en a priori påstand om at hjernen var først …

“Betydningen av Engels essay ligger ikke i det lykkelige resultatet at Australopithecus bekreftet hans foreslåtte teori – via Haeckel – men heller i hans observante analyse av den politiske rollen til vitenskap og at de sosiale fordommene påvirker all tanke.

“Virkelig så har, Engels tema med skillet mellom hode og hånd gjort mye for å stille inn og begrense vitenskapens løp gjennom historien … Selv i dag, har ‘rene‘ forskere en tendens til å nedvurdere det praktiske, og omtaler slikt som ‘jordbruksskole’ og ‘ku-college’ blir hørt med urovekkende hyppighet i akademiske sirkler. Om vi tar Engels budskap til hjertet og anerkjenner vår tro på den iboende overlegenheten til grunnforskning for hva det er – nemlig sosiale fordommer – så kan vi smi unionen mellom teori og praksis blant forskere som en verden som vakler faretruende nær randen så desperat trenger.”(Stephen Jay Gould «direkte oversatt fra helt siden Darwin , pp. 210-213.)

Gould hyllest til Engels er et tilstrekkelig svar på tullet til Karl Popper og alle andre som prøver å diskreditere marxismen ved å angripe dens filosofiske grunnlag, dialektisk materialisme.

Kapitalismen i en blindvei

På det nåværende tidspunktet, befinner kapitalismen seg i en dyp krise. Som et samfunnsøkonomisk system, har det for lenge siden oppbrukt potensialet for å føre menneskeheten fremover.

Når et sosialt system går inn i en terminal krise, kommer ikke denne refleksjonen i å bare unnlate å utvikle produktivkreftene, men også på andre områder: kultur, kunst, moral, filosofi, etc.

Tidligere da borgerskapet fortsatt var i stand til å spille en progressiv rolle, hadde det en sammenhengende ideologi og filosofi. Liberalismen presenterte det kapitalistiske systemet ( “fri markedsøkonomi”) som det eneste mulige system, et system som garanterte fremgang og stadige fremskritt. I dag er bedre enn i går, og i morgen vil bli bedre enn i dag.

Etter Sovjetunionens fall, fikk dette vakre synet en ny og kraftig impuls. Francis Fukuyama erklærte historiens slutt. Sosialismen ble beskyldt for å ha sviktet, kapitalismen var det eneste mulige system. Fremtiden vil bestå av fred og velstand for alle.

25 år senere, er ikke en stein igjen av disse trøstende illusjonene. På 10 år, har regjeringer og økonomer kjempet for å dra systemet opp av krisen, uten noe tegn på suksess. Borgerskapet og dets ideologiske forsvarere er fylt med pessimisme om fremtiden. De har ingen svar på krisen.

Denne pessimismen finner en refleksjon i filosofien. I stedet for å innrømme ærlig at det på grunnlag av det foreliggende system ikke er mulig med fremgang, forsikrer den såkalte postmodernismen oss om at fremdriften i alminnelighet ikke eksisterer. Historien kan ikke forstås, unntatt som en serie av tilfeldigheter. Tilsvarende kan ikke ideologi eksistere, av den enkle grunn at borgerskapet selv har gått tom for ideer.

Klarhet, ikke forvirring!

Det gir oss ingen glede å si dette, men kamerat Garzóns artikkel, langt fra å avklare spørsmålene den omhandler, er full av forvirring fra første til siste linje. Den forsøker å rive ned marxismen, uten egentlig å innrømme intensjonen, eller kanskje på grunn av at Garzón ikke engang er klar over det.

Han klarer ikke å skape en eneste bulk i marxismen, fordi han aldri kommer særlig inn på den. I stedet konstruerer han et fugleskremsel for å få det over ende. Det er egentlig ikke en veldig vanskelig ting å gjøre, og det verken klargjør eller hever den politiske forståelsen til medlemmer av IU. Dette er dobbelt uheldig, fordi i vår nåværende tid er det nødvendig å forene venstresiden på et klart grunnlag.

Krisen i kapitalismen har manet fram et voksende opprør i samfunnet. Vi så dette i massedemonstrasjoner og streiker for kvinners rettigheter den 8 mars , da pensjonistene krevde rettighetene sine , og før det, i det demokratiske opprøret til det katalanske folket.

Overalt ser vi den samme misnøyen, sinne, raseri, og fremfor alt frustrasjon – en frustrasjon som i stor grad rettet er rettet mot lederne i IU og fagforeningene som, i stedet for å gi bevegelsen et nødvendig program, med ideer og organisering har systematisk skuffet massene og deres egne medlemmer.

Kamerat Garzón burde ikke se på marxismen som en tung bagasje fra fortiden, som vi bør få kastet av oss. Marxismen er ikke en tung belastning som hindrer fremgang. Snarere er det et kompass som er helt nødvendig for å finne rett vei. Uten hjelp av et slikt kompass, vil vi risikere å gå oss vill i en hengemyr av feil og motstridende ideer. Vi kan ikke la oss bli fristet til å falle inn i en slags dilettant eklektisisme, akseptere “en fjerdedel eller halvparten av marxismen” og avvise resten, amputere det slik at det reduseres til noe impotent, strippet for sitt revolusjonære vesen, tørke ut programmet, og dermed transformere det til et religiøst relikvie som bare brukes i prosesjoner og ved helligdager, men fullstendig fjernet fra det virkelige liv.

For å se hvordan denne ideologiske forvirringen ender opp, er det tilstrekkelig å peke på den nåværende krisen i Podemos. Podemos så ut til å kunne være en vei ut. Pablo Iglesias radikale taler ga mange mennesker håp.

Det er umulig å snu ryggen så lettsindig til ideologi, når ideologi utvises gjennom inngangsdøren vil den fly tilbake inn gjennom bakvinduet. Politikk, som naturen, avskyr vakuum. Fraværet av ideologi innebærer bare aksept av en dårlig ideologi. Ideer så forvirrende som “vi er verken Venstre eller Høyre” åpner dørene til en opportunistisk politikk, med katastrofale konsekvenser.

De innledende håpene blir i økende grad omdannet til en voksende skuffelse. Dette er nettopp et resultat av ideologisk forvirring og politisk tvetydighet av lederne i Podemos som tåpelig nok trodde at de kunne øke støtten ved å endre språket sitt i et forgjeves forsøk på å vinne over det såkalte sentrum. En alvorlig feil! Hvis folk ønsker reformisme har de sosialistpartiet. Da trenger de ikke Podemos, som naturligvis har mistet terreng til PSOE.

Pablo Iglasias Bilde Ligue NGL

I en slik situasjon, har IU en gylden mulighet til å ta over ledelsen i bevegelsen. Men den første betingelsen er at den må forsvare ekte venstre ideer: ideer om kommunisme og revolusjonær marxisme. I et forsøk på å distansere seg fra disse ideene, gjør kamerat Garzón nøyaktig det motsatte av hva som er nødvendig på nåværende tidspunkt.

Vi må ikke glemme hva som skjedde under overgangensperioden. Oppgivelse av marxismen og leninismen, som er en del av den samme prosessen, uttrykker seg i første rekke som et forvirret sammensurium. Følgende sitat oppsummerer de siste artiklene skrevet av kamerat Garzón:

“[Han] aksepterer marxismen som et teoretisk verktøy, kritisk og ikke dogmatisk, for analyse og transformasjon av den sosiale virkeligheten, omfavner ulike bidrag, marxistiske og ikke-marxistiske, som har bidratt til å gjøre sosialismen til det store frigjørende alternativet i vår tid og fullt ut respektere personlig tro.”

Men vi bør fylle den manglende delen av den første setningen ved å legge til “PSOE,” fordi dette er resolusjonen som ble godkjent ved den ekstraordinære kongressen i 1978 der partiet, ledet av Felipe González, formelt forlot marxismen!

Forvirrende ideer kan bare bekjempes ved ideologisk fasthet og absolutt klarhet. Vi er veldig lei for å måtte si at ideene uttrykt i kamerat Albertos artikkel ikke gir noen klarhet, men representerer en klar dreining mot høyre, ikke mot venstre.

“Marxismen må endres”

Marxismen må endres, sier Alberto. Dette er for oss en ganske velkjent sang. Den har blitt sunget for godt over hundre år siden av folk som Bernstein, Kautsky og mange fler. Alle disse menneskene ønsket å endre marxismen – til det motsatte, å frata den sin revolusjonære identitet, å kastrere den, og redusere den til en ufarlig form for parlamentarisk reformisme.

Men i det minste forsøkte de forrige revisjonistiske tenkerne å legge frem et helhetlig program. Det, kan dessverre ikke sies i denne saken. Artikkelen til kamerat Garzón inneholder mye kritikk av marxismen, men når det kommer til å presentere et helhetlig alternativ, viser den seg å være en stor skuffelse.

Garzóns holdning til marxismen, benekter at det er en vitenskapelig metode, men gir oss heller ikke noen annen metode. Holdningen ser ut til å være identisk med den holdningen helten hans Karl Popper hadde til darwinismen, dvs. at det ikke er en testbar vitenskapelig teori, men et metafysisk forskning program- “en mulig ramme for testbare vitenskapelige teorier”.

Som med alle de andre utsagnene til Popper, må denne oversettes til et språk, forståelig for vanlige mennesker. Mens han motvillig gir en hyllest til Charles Darwin som en betydelig tenker fra fortiden (ordet “fortid” må være sterkt understreket), sier han at hans teorier er å kaste bort tiden.

På samme måte, har Alberto Garzón Marx ‘bilde på veggen og første bind av Kapitalen i bokhylla (tross alt, er det en del av vår ‘tradisjon’) så lenge det Marx faktisk skrev blir fullstendig ignorert.

Han viser en grunnleggende misforståelse av ideene til grunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen, når han skriver:

“For det første mener jeg at det er viktig å forlate den sterke determinismen som kommer fra deres oppfatning av historien. Historien er ikke skrevet på forhånd av noen synske krefter og derfor må vi ikke forutsette visse historiske utviklinger uten å ta hensyn til andre variabler som ikke er strengt økonomiske.”

Her tar vår kamerat feil, og vulgariserer marxismen til det ugjenkjennelige. Han gjør den til en ekstrem økonomisk reduksjonisme og en slags religiøs determinisme. Men dette ble for lenge siden briljant besvart av Engels i et brev til Joseph Bloch:

“I henhold til den materialistiske historie oppfatningen, er det i siste instans fremstillingen og reproduksjonen av det virkelige liv som er det bestemmende i historien. Noe annet enn dette har verken Marx eller jeg noensinne hevdet. Derfor hvis noen vrir dette til å si at det økonomiske elementet er den eneste bestemmende faktoren, forvandler han proposisjonen til en meningsløs, abstrakt, setning. (…)

“Det er vi selv som lager vår egen historie, men i første omgang, under svært bestemte vilkår og forutsetninger. Av disse blir de økonomiske ytterst avgjørende. (…) Marx og jeg har delvis skylden for det faktum at enkelte unge overdriver den økonomiske siden. Vi måtte understreke hovedprinsippet vis-à-vis våre motstandere, som benektet det, og vi hadde ikke alltid tid, sted eller anledning til å behandle de andre elementene som er involvert i samspillet i tilstrekkelighet. (…) Men dessverre, det skjer bare så altfor ofte at folk tror de har forstått en ny teori, og kan bruke den uten videre fra det øyeblikket de har assimilert hovedprinsippene, og som de til og med kan ha misforstått. Og det er dessverre ikke mange av de nye ‘marxistene‘ som kan gå fri fra denne bebreidelsen, det er en stor smørje som har blitt produsert i dette sjanger…”

I alle fall,” blir vi fortalt av Garzón, “Jeg tror at vi må gjenopprette den historiske materialismen, i en myknet versjon, som et nyttig instrument for samfunnsvitenskap og som en måte å motvirke postmoderne tendenser der analysen er blitt frakoblet det økonomiske grunnlaget.”

Men hva denne “mykere versjonen” av historisk materialisme består av, vet vi ikke. Intet alternativ vises. “Marxismen må endres”, men ingen har den fjerneste idé om hva endringen skal bestå av.

Vi er vel klar over at den unge lederen til IU er plaget av tvil over den virkeligheten som omgir oss, og forsøker å finne en vei ut av krisen som organisasjonen går gjennom, men før han konverterer disse refleksjonene i autoritative uttalelser, bør han først og fremst følge rådene som Marx ga. Han kom med en fantastisk kritikk av filosofien i egen tid, og det er vanskelig å komme frem til en riktig forståelse av marxismen uten et studie av den tyske ideologi, som han skrev sammen med Engels. Men år senere leverte Marx selv følgende dom over arbeidet:

“Vi har forlatt manuskriptet til musenes gnagende kritikk frivillig ettersom vi hadde nådd vårt viktigste formål – klargjøring”

Marx analyserte den kapitalistiske verden, blottet dens indre og foreslo et alternativ. Verden i dag, er i det vesentlige, fremdeles det samme systemet og alternativene er også, i det vesentlige de samme, siden problemene med utbytting, fattigdom, konsentrasjonen av kapital, verdiloven, merverdi og overproduksjonskriser fortsatt eksisterer. Dette viser ikke bare den enorme overlegenhet til marxismen, men den indikerer også den blindgaten der venstresiden har havnet når den har å forsøkt å finne et alternativ ved å ty (ved navneskifte) til før-marxistiske teorier.

Vår diskusjon bør ikke basere seg på å avvise visse formuleringer til Marx og Engels, men heller på å finne veien til å bringe dem ut i praksis, mens vi baserer oss på erfaringene. Vi må gå tilbake til å studere marxismen med sikte på sende dette systemet med alle dens destruktive konsekvenser inn i historiens søppelbøtte.

Hva de postmodernistiske økonomene som er så kritiske til Marx ikke klarer å forstå er at han ikke var en “økonom”, men revolusjonær. Han kom ikke ut med en økonomisk teori for å gi gode foredrag på universiteter for å vise en måte å styre det kapitalistiske systemet på, og heller ikke for å utarbeide et reformistisk valgprogram, men for å analysere virkeligheten for å kunne gjennomføre en dyptgående sosial endring . Ved å basere seg på de interne motsetningene i det kapitalistiske systemet, utdypet han perspektivene for at arbeiderklassen kunne endre samfunnet. Dette leder oss til essensen i den marxistiske tesen: “Filosofene har bare fortolket verden på forskjellige måter – oppgaven er imidlertid å endre den.”