Ned med Trumps embargo mot Venezuela: Bekjemp imperialistisk aggresjon med revolusjonære midler

5. august tok Trump-administrasjonen enda et eskalerende imperialistisk skritt i aggresjonen mot Venezuela ved å innføre en økonomisk embargo. Den nåværende offensiven for regimeskifte har hittil vært fullstendig mislykket. Ute av stand til å bruke direkte militære midler for å fjerne den venezuelanske regjeringen og innsette en ny etter imperialismens smak, har Washington besluttet å stramme de økonomiske skruene ytterligere på en nasjon som allerede lider av en katastrofal økonomisk krise, som tidligere sanksjoner bare har forverret. Vi er helt imot denne nye handlingen med skandaløs imperialistisk innblanding.

[Source]

Den utøvende ordren signert av Trump fryser alle venezuelanske myndigheters eiendeler i USA og forbyr alle transaksjoner med den, med mindre spesifikt unntatt, i den første aksjonen i sitt slag på den vestlige halvkule på over 30 år. Som den nasjonale sikkerhetsrådgiveren John Bolton sa på en konferanse med 50 land, som tror de har rett til å bestemme hvem som skal bli president i Venezuela: “Det fungerte i Panama, det fungerte i Nicaragua en gang, og det vil fungere der igjen, og det vil fungere i Venezuela og Cuba!”

Så langt har regimeskiftet presset fram av Trump med full støtte fra den colombianske presidenten Duque og Brasils reaksjonære demagog Bolsonaro, feilet. Selvproklameringen av opposisjonslederen og Washington-marionetten Guaidó som president 24. januar klarte ikke å splitte hæren. Provokasjonen ved grensene under dekke av såkalt bistand 23. februar falt sammen i en farse. Det forliste militærkuppet ledet av Guaidó 30. april var over på noen timer. Så langt har hærens øverste holdt seg lojale overfor den valgte regjeringen til Maduro og tapene har vært få.

Bolton, Pompeo og Marco Rubio lovet Trump at Venezuela kom til å bli en rask utenrikspolitisk suksess, og dessuten en som vil falle godt ned blant den mektige reaksjonære kubanske gusano-lobbyen i Florida og vinne ham noen mye tiltrengte stemmer foran valget i 2020. Det som ble bekreftet og rapportert for to måneder siden, indikerte at Trump følte at han var blitt villedet, og at han “mistet interessen” for Venezuela.

Hvorfor den nye opptrappingen?

Så hva er grunnen til denne nye opptrappingen nå? På den ene siden trenger Trump fortsatt å pleie velgerne hos de mektige kubanske reaksjonære i Florida. Det merkes at Bolton i sin tale i Lima nevnte Cuba ni ganger på tolv minutter, til tross for at Venezuela var selve gjenstanden for toppmøtet. Det er også faktoren at, etter at man har startet noe, ser det dårlig ut hvis man blir sett på som helt ute av stand til å levere. Det som er klart er at etter å ha styrt unna alternativet med en militær invasjon (Venezuela besitter kraftige luftforsvar, de brasilianske toppene går bestemt mot dette alternativet, det er ingen appetitt i USA for nok et utenlandsk militæreventyr), er den eneste veien som gjenstår at Washington strammer inn sanksjonsregimet, slik det gjorde mandag.

La oss huske at Venezuela og dets regjeringspersoner allerede har blitt utsatt for en hel rekke sanksjoner, som startet med en utøvende ordre undertegnet av president Obama i 2015. Sanksjonene forhindret den venezuelanske regjeringen i å reforhandle utenlandsgjelden sin i USA, kuttet den av fra finansieringskilder, gjorde det ekstremt vanskelig å gjennomføre transaksjoner i utenlandsk valuta, har redusert importen av sårt tiltrengt mat og medisinsk forsyning, og har fra februar beslaglagt eiendeler som tilhører det venezuelanske statlige oljeselskapet PDVSA i USA og kuttet av alle PDVSA-handler med USA (eksport av olje og import av produkter som trengs for å foredle landets tungolje).

Sanksjonene har rammet den venezuelanske regjeringen og dens evne til å fungere, men det hardeste er blitt båret av vanlige, arbeiderklasse venezuelanere, som også vil være tilfelle med denne opptrappingen i sanksjonene. I stedet for å vri dem mot regjeringen, vil det gjøre deres anti-imperialistiske motstandskraft enda sterkere.

Det er faktisk ikke engang klart om embargoen faktisk vil virke i å fjerne Maduro-regjeringen. Boltons skryt, «det fungerte i Nicaragua, det fungerte i Panama» er ikke nøyaktig. I Panama var det en amerikansk invasjon som «gjorde jobben», og i Nicaragua ble den økonomiske kvelningen ledsaget av militær intervensjon i form av de morderiske Contra-gjengene, finansiert og bevæpnet av USA. Ingenting av det er på dagsordenen i Venezuela, foreløpig, og vi har sett hvordan en økonomisk embargo ikke har fungert mot den cubanske revolusjonen.

Så lenge Russland, Kina og andre (Tyrkia, India) fortsetter å handle med Venezuela, vil embargoen ha en alvorlig og skadelig effekt, men det er usannsynlig at den på egenhånd vil kunne presse Maduro fra makten.

I sin tale i Lima lanserte Bolton en bredde mot disse landene: «Vi sender et signal til tredjepart som ønsker å gjøre forretninger med Maduro-regimet: Fortsett med ekstrem forsiktighet,» og la til at de «risikerer [sine] forretningsinteresser med de forente statene».

Motstand mot imperialismen med revolusjonær kamp!

Denne siste opptrappingen finner sted på bakgrunn av samtalene mellom den venezuelanske regjeringen og den reaksjonære opposisjonen, som først fant sted i Norge og nylig på Barbados. Det kan være at grunnen til embargoen er å legge press på Maduro for å komme med innrømmelser ved forhandlingsbordet. Trump er kjent for å ha kommet med store trusler og brukt press for å få innflytelse i samtaler med motstandere. Det andre alternativet er at Washington ønsker å ødelegge Barbados-prosessen (som de gjorde i 2018 med de forrige samtalene i Den Dominikanske republikken).

I mellomtiden har regjeringen i Venezuela i økende grad beveget seg i løpet av dette året i retning av å iverksette mange av de økonomiske tiltakene som den herskende klassen krevde. Alle reguleringer (valutakurs, priskontroll) er nå opphevet. Regjeringen har implementert et brutalt likviditetskutt, som har klart å delvis stanse hyperinflasjonen ved å ødelegge kjøpekraften til arbeidsfolk enda mer. Samtidig, i økende grad, undertrykkes aktivister og bevegelser tilhørende chavista grasroten og venstresiden.

Måten bondemarsjen til Caracas ble møtt 6. august, er en indikasjon på det. For et år siden ble de mottatt av presidenten og lovet månen og stjerner. Disse løftene ble brutt, og nå som bøndene kommer tilbake til Caracas for å kreve oppfyllelsen av det som ble avtalt, blir de møtt med en dobbel politilinje som forhindrer dem i å nå Miraflores Palasset. I mellomtiden snakker landbruksministeren om allianser med det «patriotiske borgerskapet» og overleverer statseide jordbruksbedrifter til privat sektor.

Den eneste riktige måten å svare på de skandaløse sanksjonene og embargoen på er ved å ekspropriere, uten kompensasjon, alle eiendeler til de amerikanske multinasjonale selskapene i Venezuela, arrestere og stille alle kuppplottere (inkludert Guaidó som til tross for å ha utført et mislykket kupp, fremdeles går fri) for retten, nasjonalisere under arbeidernes kontroll kapitalen til alle kuppmakere og å sette all makt i hendene på det arbeidende folket. Dessverre, siden januar, da denne nåværende regime-endringsinnsatsen begynte, har ingenting av dette blitt gjort. Verre ser det ut til at regjeringens politikk har vært motsatt. Mens de iverksatte tiltak for å holde seg ved makten, har det samtidig gitt stadig voksende innrømmelser til kapitalistklassen på det økonomiske feltet og brukt statsapparatet til å begrense chavista-venstresiden og organiserte arbeidere.

Embargo og imperialistisk aggresjon må motarbeides. At Maduro faller for Trumps grep vil være en fullstendig katastrofe for arbeidere og bønder i Venezuela og utover. Imidlertid er det vår plikt å påpeke at Maduro-regjeringens politikk alvorlig undergraver den bolivarianske revolusjonen, de strider mot den og dermed forbereder de veien for katastrofe. Det må bygges et revolusjonært alternativ fra rekkene til arbeidere og bønder i kampen, ​​inkludert de som marsjerte i Caracas på tirsdag. Et slikt alternativ må bygges for å bekjempe den imperialistiske aggresjonen med revolusjonerære midler.