Myanmar: En bevegelse med revolusjonære proporsjoner

Kuppet i Myanmar har frigjort en bevegelse med revolusjonære proporsjoner. Massenes besluttsomhet mot militærkuppet kan sees i den utbredte og økende streike- og protestbevegelsen som pågår. Militærjuntaen undervurderte tydeligvis opposisjonen de ville støte på.

[Source]

«Den sivile ulydighetsbevegelsen, eller CDM, som den er kjent som, har bred støtte i landet. Den retter seg mot militærets omfattende forretningsinteresser og regjeringsfunksjoner som er avgjørende for det militære styrer, samt omfattende gatedemonstrasjoner og et støyende nytt kveldsritual med å slå på gryter og panner.

«Den enorme oppvisningen av støtte er desto mer imponerende gitt militærets brutale historie med å slå ned pro-demokratiske demonstranter i 1988 og 2007. En ekspert på regjeringens offentlige tjenestesystem anslår at landet hadde omtrent en million embetsmenn og at om lag tre -kvart av dem hadde gått fra jobbene sine. Mange er viktige for å holde landet i gang.»

(NYT , 15. februar 2021)

Utbredt streikebevegelse

Det er én ting å stå overfor studentprotester eller borgerrettighetsprotester, men når arbeiderklassen begynner å gripe inn, endrer det konfliktens natur. Arbeiderklassen er styrken som kan forandre samfunnet; den kan lamme hele landet, og hvis det er den som har føringen, vil den kunne trekke til seg andre lag i befolkningen: ungdommen, middelklassen, bønder og de nasjonale minoritetene, og ikke bare fjerne militærregimet, men også feie bort Myanmars kapitalisme, som er roten til den nåværende blindveien.

Tragedien i Myanmar er at arbeiderklassen ikke har en ledelse som er forberedt til å bevege seg utover begrensede demokratiske krav. Og likevel, til tross for det, beveger arbeiderne seg instinktivt i riktig retning, de organiserer streiker og sit-ins, velger streikekomiteer og så videre. Vitnesbyrd om rollen som arbeideraktivister spiller er det faktum at streikende arbeidere ledet kampanjen, og noen av disse er blant de over 400 menneskene som er blitt arrestert etter kuppet.

De som først antente massebevegelsen i Yangon er FGWM – tidligere kjent som Federation of Garment Workers Myanmar, men utvidet seg nå til en generell arbeiderforening med tusenvis av medlemmer. Lederen for FGWM, Moe Sandar Myint, har blitt en fremtredende skikkelse i protestbevegelsen. Som hun forklarte i et intervju med Thomson Reuters Foundation: «Arbeidere var allerede sinte, de var allerede aktiverte. En kjent følelse av lidelse hadde kommet tilbake, og de kunne ikke forholde seg stille. De trengte bare noen å følge – og det er grunnen til at jeg våget å starte streiken.»

Hun gikk ut og mobiliserte arbeidere i dagene etter kuppet, og ba folk om å «kjempe mot militærdiktaturet til slutten.» Militærmyndighetene prøvde å stilne henne ved å plyndre huset hennes, men hun klarte å unnvike dem. I samme intervju sa hun: «I løpet av natten måtte jeg jobbe med strategi – hvordan streike, hvor skal vi protestere – og deretter sende invitasjoner til arbeidere: når, hvor og hvordan vi vil iverksette tiltak mot dette militærdiktaturet. Jeg er i alvorlig fare … men jeg forblir ikke taus.»

Dessverre, da hun appellerte til andre fagforeninger om å ta affære, fant hun en mindre militant respons, med fagforeningsledere som ba om ro. Men presset nedenfra økte, og da medisinsk personale og myndighetsarbeidere begynte å gå ut i streikeaksjon, ble det dannet en samlet front av flere fagforeningsorganisasjoner. Moe Sandar Myint reflekterte stemningen på bakken da hun sa: «Arbeidere er klare for denne kampen. Vi vet at situasjonen bare vil forverres under militærdiktaturet, så vi vil kjempe samlet til siste slutt.»

Grasrotarbeidere og lokale ledere av streiker i andre sektorer sluttet seg til bevegelsen. Tjenestemenn, leger og lærere har streiket, inkludert til og med enkelte politibetjenter. Advokater, ingeniører, bønder og fabrikkarbeidere har også vært en del av bevegelsen. Jernbanearbeiderne har sluttet seg til streikebevegelsen, som har stanset jernbanetjenester. Sykehus har også stengt, og regjeringsdepartementer i hovedstaden Naypyidaw, som investering, transport, energi og sosial velferd, sliter med å holde åpent ettersom de har blitt enormt rammet av streiker.

Streikene påvirker også de militærdrevne konglomeratene. En kobbergruve i den nordlige Sagaing-regionen, et joint venture eid av det hær kontrollerte MEHC og kinesiske Yantsee Copper, er blitt lammet etter at mer enn 2000 gruvearbeidere gikk ut. Hundrevis av ingeniører og andre arbeidere ved Mytel, telekomselskapet som delvis er eid av militæret, har også gått ut i streik. Fem tusen arbeidere i Hlaing Tharyar, et industriområde i Yangon, har sluttet seg til streikebevegelsen og sier at de vil holde seg vekk fra arbeidet så lenge militærjuntaen forblir ved makten.

Bankfunksjonærer har også deltatt i streikebølgen i et stort antall og deltatt i den sivile ulydighetsbevegelsen. KBZ, en av de største private bankene, har måttet stenge. Den statlige banken, Myanmar Economic Bank, som betaler ut statslønninger, har blitt berørt. Det er en endeløs liste over arbeidsplasser som har vært involvert i streikeaksjonen.

Tilbake i 2007, under «Saffron Revolution», var det gateprotester, men ingen utbredt streikeaktivitet med det klare målet å ramme militærets økonomiske interesser som den vi er vitne til i dag. Den nåværende streikbølgen representerer et enormt sprang fremover i massenes tenkning, og viser at de har trukket viktige konklusjoner fra tidligere erfaringer.

I løpet av det siste tiåret dukket det opp en ung og militant fagbevegelse i Myanmar, etter at militæret ble overlevert til sivilt styre og forbudet mot fagforeninger ble opphevet. Og det var dette nye, unge og friske laget sammen med studentene som var blant de første som protesterte mot kuppet. Ledelsen fra denne nye generasjonen av arbeideraktivister ga igjen drivkraft til andre lag til å bli med. Arbeiderne har ikke glemt at de under de tidligere militære regimene ble nektet retten til å organisere seg, og de er fast bestemte på ikke å vende tilbake til de dagene.

Undertrykkelsen har ikke den ønskede effekten

Militæret har svart på den økende protestbevegelsen på den eneste måten den kjenner: med undertrykkelse. De har gjentatte ganger stengt ned internett, for å gjøre det enklere å arrestere de mest kjente aktivistene om natten. Flere kjente personer er arrestert på denne måten.

De har også økt voldsnivået på gatene, ved hjelp av vannkanoner, avfyre gummikuler og selv regulær ammunisjon har blitt avfyrt inn i folkemengdene. En ung kvinne ble truffet i hodet, og fire andre ble kjørt til sykehuset i hovedstaden Naypyidaw. Mange andre har blitt skadet rundt omkring i landet. En mengde som hadde samlet seg i den nordlige byen Myitkyina, tilsynelatende for å stenge strømnettet, ble skutt på av soldater.

Det er en sterk tilstedeværelse overalt av militære kjøretøy og spesialstyrker, hvis mål er å skremme folket og tvinge dem til å holde seg borte fra gatene. Men så langt har undertrykkelsen bare hatt den effekten av at de rasende massene blir enda mer forbanna. De siste protestene var blant de største hittil, og er massenes svar på militærjuntaens pressekonferanse, der de uttalte at de ikke hadde gjennomført noe kupp!

Militærregimet har gjentatte ganger stengt internett i et forsøk på å fjerne et viktig verktøy i hendene på demonstrantene. Myanmar-militæret er vant til å operere skjult, utenfor det offentlige synet, men vi er ikke i 1998 eller i 2007 nå. Til tross for deres forsøk på å stenge sosiale medier, oppdager de at bevegelsen stadig vender tilbake mot dem.

På mandag, uavhengig av mørkets internett-nedstenging, brøt det ut flere protester i Myanmars viktigste by, Yangon, til tross for utplasseringen av tungt pansrede militærkjøretøy, samt spesialstyrker, som den 77. infanteridivisjonen, bestående av hærdede tropper, beryktet for deres brutalitet mot etniske minoriteter. Dette er en klar advarsel til massene i gatene om at dersom de fortsetter, kan de bli utsatt for blodsutgytelse. Tidligere resultater Myanmar-militæret har å vise til, er blodig, som i 1988, da de drepte tusenvis.

Og likevel fortsetter folket å strømme til gatene, der de til og med utfordrer troppene. Det er tydelig at ingen av tiltakene som er gjort hittil har hatt ønsket effekt. Militæret er desperate i møte med en slik utstrakt motstand. De har innført en ny lov som åpner opp for 20 års fengselsstraff for alle som prøver å hindre operasjonen til soldatene på gatene.

Hærsjefene er vant til å kommandere. De har en militær mentalitet og i flere tiår hadde de fullstendig kontroll, og de trodde at det bare var å ta tilbake kontrollen. De feilberegnet totalt. Situasjonen har avdekket at de har minimalt med støtte i samfunnet og bare kan stole på deres undertrykkende militærmaskin. Dette avsløres av at de i et desperat forsøk på å skremme folket løslater 23.000 kriminelle for å bruke dem til å terrorisere massene. Men de har ikke tatt hensyn til at en ikke kan gi militære ordrer til et helt folk, når de er i opprør.

Motstanden i noen deler av landet har opprettet nabovaktbrigader for å beskytte områdene sine og motstå militærets forsøk på å arrestere lokale aktivister.

Utnytter det nasjonale spørsmålet

Myanmar-militæret er kjent for sin brutale behandling av demonstranter, men spesielt er behandlingen av de nasjonale minoritetene beryktet. Nå er ironien i situasjonen at de i et desperat trekk prøver å bruke ledere for forskjellige etniske grupper. I noen tilfeller har de løslatt ledere som tidligere har vært fengslet.

Nettopp fordi militæret har en veldig svak sosial base i samfunnet som helhet, bruker de en «splitt og hersk» taktikk, men de snudde alt på hodet. Tradisjonelt har taktikken vært å piske opp en buddhistisk bamar-nasjonalisme og rette den mot minoriteter. Dette var for eksempel tilfellet med Rohingya. Nå prøver de å lene seg på harmen fra etniske minoriteter og bruke dem mot bamar-arbeidere og unge, som er ute på gatene og protesterer.

Militærlederne prøver å utnytte de etniske minoritetenes oppriktige følelser av harme overfor Aung San Suu Kyi (ASSK) og NLD. De har gjort dette ved å invitere etnisk-baserte politiske partier til sin militære administrasjon. Et eksempel på dette er Mahn Nyein Maung fra Kayin People’s Party. Han tapte ved valget i november 2020, men har nå en stilling i militærregimet.

Før hun tiltrådte, hadde ASSK kommet med mange løfter til de etniske minoritetene. På dette grunnlaget fikk ASSK og NLD støtte fra mange av Myanmars forskjellige etniske nasjonaliteter under valget i 2015, der de håpet å komme videre med kampen for selvbestemmelse under et føderalt system. Den gangen ga NLD lovnader om at de ville arbeide for fred og avslutte de forskjellige etniske konfliktene og at partiet ville gjøre endringer i grunnloven for å imøtekomme minoritetenes behov. Dette skjedde imidlertid ikke, og da hun tiltrådte kontoret samarbeidet hun med militæret og støttet og rettferdiggjorde deres grusomheter.

Hendelsene i Arakan [endret navn til Rakhine] er et eksempel som belyser motsetningene. Dette er en geografisk region sør i landet, en lang smal stripe langs den østlige kysten av Bengalbukten. En del av menneskene som bor der er Rohingya, et folk som har blitt brutalt behandlet av militæret. Regjeringen anerkjenner Tibeto-Burman Arakanese folket, men den anerkjenner ikke det muslimske Rohingya-folket.

Militæret utførte angrep på Arakan-opprørerne, men offisielt kom ordren om dette fra NLD-administrasjonen tidlig i 2019, som – ironisk nok i lys av dagens hendelser – senere samme år også påla internettrestriksjoner i store deler av staten. Og ved valget i november ble omtrent tre fjerdedeler av de stemmeberettigede i staten fratatt retten til å stemme. Man kan forstå hvorfor folket i denne staten ikke stoler på NLD!

Nå prøver militæret å late som om de er venner av folket i Rakhine. Og mens de forberedte seg på å innføre begrensninger på internett i resten av landet, lettet de dem i Rakhine den 2. februar; og den 12. februar var kjente arakanesiske politiske fanger blant de tusener som ble løslatte.

Alt dette forklarer hvorfor ASSK fremdeles har en storstilt støtte fra Bamar-folket, men mistet støtte fra mange av minoritetene. Det er imidlertid uheldig at de såkalte «lederne» for minoritetene stiller seg opp med militæret. De brukes bare som brikker, og vil senere bli forkastet. Akkurat som ASSK og NLD forrådte dem, vil også militæret gjøre det når det ikke lenger er nytte for dem.

Kapitulasjonen til disse minoritetslederne strider imidlertid mot instinktene til et betydelig lag av minoritetene. Noen av dem har sluttet seg til protestene, og forstår at det nye militærregimet er fienden til alle nasjonaliteter i Myanmar, både bamar og etniske minoriteter. De ser at militæret bare bruker dem for sine formål.

Rettighetene til de forskjellige etniske minoritetene kan ikke vinnes verken gjennom samarbeid med den nåværende militærregjeringen eller med det liberale borgerskapet som støtter ASSK og NLD. Det som kreves er et uavhengig parti for arbeiderne i Myanmar, der et av de viktigste slagordene bør være: selvbestemmelse for alle folk i en føderasjon. Dette kommer imidlertid ikke til å skje på en kapitalistisk basis, og det som må til, er en sosialistisk føderasjon av Myanmar.

Hvor går bevegelsen herfra?

Nå øker protestene. Tiltakene mot demonstranter i Naypyidaw, Yangon, Mandalay, Magway og andre byer har hatt motsatt effekt av hva militæret prøver å oppnå, og dytter bevegelsen fremover. Rent militært har staten ressurser til å knuse bevegelsen. Men dette er ikke bare et militært spørsmål. Det er hovedsakelig et spørsmål om klasse og ledelse.

Som vi har sett, spilte arbeiderne en nøkkelrolle i protestbevegelsen. Dessverre har den politiske ledelsen i bevegelsen en annen agenda, som er å begrense bevegelsen til å bare få ASSK tilbake. Noen forsøker å «forhandle» med regimet. Men svakhet fører ofte bare til aggresjon. Det som kreves er en generalstreik som involverer alle sektorer, enhver arbeidsplass, selvforsvarsgrupper, som må være under kontroll av arbeidsplass- og nabolagskomiteer.

Kombinert med dette, bør det sendes en oppfordring til studenter og skoleelever om å okkupere skoler og universiteter, bønder bør også inviteres til å bli med i bevegelsen. Bevegelsen bør også sende en melding til de nasjonale minoritetene, og gjøre det klart at den tar hensyn til deres behov og er forberedt på å kjempe for deres rettigheter.

Her ligger imidlertid problemet. Det erklærte sentrale målet med bevegelsen er å gjeninsette ASSK, men det ignorerer hennes sanne klassekarakter. Hun representerer interessene til den internasjonale kapitalen, ikke interessene til Myanmar-folket. Det er forståelig at folket i Myanmar forsvarer demokratiet. Marxister forsvarer også demokratiske rettigheter. Vi står for retten til å organisere både fagforeninger og partier, for retten til ytringsfrihet, retten til å streike, og så videre. Derfor er marxister mot militærjuntaen, men kan vi støtte NLD og ASSK? Det er der vi skilles fra det liberale borgerskapet. Vi står for den uavhengige organiseringen av arbeiderklassen, imot militæret, men også imot de nye borgerlige liberalistene.

Hvis ASSK lykkes med å gjeninnta kontoret, vil hun gjenoppta sitt tidligere arbeid. Hun vil forråde de nasjonale minoritetene, men hun vil også forråde flertallet av bamar-folket; hun vil ikke handle til forsvar for arbeidere og unge i Myanmar, men vil styre i kapitalistklassens interesser. Et arbeiderklassebasert alternativ til ASSK og NLD må bygges raskt.

Det vi har i Myanmar er en prosess med klassedifferensiering, som bare er i sine tidlige stadier. Det faktum at arbeiderklassen ikke har et revolusjonært lederskap, er den faktoren som gjør at hendelsene kan utfolde seg slik de gjør. Bevegelsens rekker, arbeideraktivistene på bakken, ligger langt foran fagforeningslederne generelt, men det finnes ikke noe parti som kobler alt dette sammen og forvandler det til en politisk styrke som kan gripe inn i situasjonen.

Det faktum at arbeidere har startet streikeaksjon nedenfra, viser at de har riktig instinkt og forståelse. I motsetning til hva noen kanskje tror, ​​viser arbeiderne en avansert bevissthet. Problemet er imidlertid at de offisielle fagforeningslederne, selv når de leder protestene, stiller seg bak ASSK og NLD, og ​​dermed ikke gir arbeiderne en uavhengig stemme.

Det er noen fagforeningsledere som skiller seg ut, men fagforeningene er generelt gjennomsyret av reformistiske ledere, som har blitt påvirket av frivillige organisasjoner, inkludert de som er fremmet av ILO, hvis formål er å presse fagforeningsansatte til å begrense omfanget av arbeiderbevegelsen, og fremme klassesamarbeid, spesielt på den politiske fronten. Den kapitalistiske klassen har forstått at de ikke kan holde massene nede med kun bruk av militære midler, men at de må ha et samarbeid med arbeidernes ledere selv, for å føre arbeiderbevegelsen innenfor de juridiske rammene, og som et resultat stiller fagforeningslederne opp bak de borgerlige liberalistene.

Nei til «det mindre ondet»

Presset nedenfra hoper seg opp, ettersom arbeiderne vil kjempe, det forklarer hvorfor lederne nå tvinges til å kalle til handlinger. Men de gjør det på en måte som begrenser bevegelsens omfang, og de knytter alt til NLD, og ​​stiller dermed opp som allierte for det liberale borgerskapet, som innebærer å støtte en seksjon av kapitalistklassen.

Det politiske vakuumet som dermed opprettes, fylles av ASSK og NLD. Det vil ta tid før en differensiering finner sted i bevegelsen. For øyeblikket er det en idé som dominerer massenes tenkning; at vi må stoppe kuppet og gjenopprette demokratiet. De vil vise hvor sterk opposisjonen mot kuppet er, og de håper at militæret på en eller annen måte vil lytte og trekke seg tilbake. Marxister sympatiserer enormt med dette, men vi forklarer at det ikke er nok.

Det som vil tvinge militæret ut, er utviklingen av en massebevegelse som er så sterk og utbredt at den truer med å gå til et høyere nivå og true hele det økonomiske systemet, ikke bare militærregimet. Da vil noen av de mer intelligente strategene innen den styrende eliten bli tvunget til å forstå at det ville være best å sende militæret tilbake til brakkene og påkalle ASSKs tjenester igjen, i et forsøk på å roe ned massene.

Instituttet for Strategi og Politikk-Myanmar – en stemme for USAs imperialisme, kjente forfattere, barnebarnet til tidligere FNs generalsekretær, og den Harvard-utdannede historikeren Thant Myint-U og andre har tanker i samme baner. Institutt for strategi og politikk utstedte opprinnelig en uttalelse der det «… oppfordret juntaen til å finne en fredelig løsning ved hjelp av politisk dialog med viktige interessenter for å løse alle kriser forårsaket av kuppet». Noen av de mer intelligente strategene innen den herskende eliten innser at det er veldig farlig å presse massene til å  direkte engasjere seg i politikk. For en gangs skyld mobiliserte massene seg og viste hvor sterke de faktisk er. Kapitalens strateger, spesielt de som er tett knyttet til imperialismen, er bekymret. Hovedmålet er å få massene tilbake til «normalen», til å spille en passiv rolle.

En uavhengig bevegelse av arbeidere og unge er noe ASSK og NLD frykter like mye som generalene gjør. Vi bør ikke glemme at ASSK samarbeidet med generalene mens de var i regjeringen; hun godtok grunnloven og deres privilegier. Det er fordi militæret er en stor økonomisk aktør i landet; juntaen er kapitalister selv. Den eneste virkelige måten å fjerne dem fra makten på vil være å fjerne deres økonomiske makt, og det vil innebære ekspropriasjon av alle militæreide selskap.

Problemet for de borgerlige liberale er at et slikt tiltak bare vil kunne utføres ved å mobilisere arbeiderne, og hvis arbeiderne blir mobiliserte til å overta militærets økonomiske interesser, snakker vi her om halve økonomien. Hvis en bevegelse fra arbeiderklassen ble satt i gang for å ekspropriere militæret, ville den ikke stoppe der, men ville utfordre kapitalismen som helhet. Dette forklarer samarbeidet mellom ASSK, NLD, og ​​militæret.

Den nåværende bevegelsen er spontan i karakter. Massene har fremdeles store illusjoner til det borgerlige demokratiet, men for massene er ikke demokrati et abstrakt prinsipp, men et middel til et mål for å forbedre deres liv, få bedre lønn og betingelser, flere jobber, bedre og universell utdannelse, helsetjenester for alle osv. Under det borgerlige demokratiet kan en organisere seg, man kan ha arbeiderforeninger, studentforeninger, man kan uttrykke sine meninger og stille krav. På toppen av dette har ikke massene glemt militærstyret. De ser på generalene som den viktigste fienden. Dette betyr at de er forberedt på å protestere, til og med risikere livet for å forsvare demokratiet. Derfor støtter massene generelt fortsatt ASSK. Og det forklarer hvorfor hun kan bringes tilbake på et eller annet tidspunkt, med sikte på å bruke sin autoritet til å garantere at massebevegelsen ikke spinner ut av kontroll.

Massene lærer av erfaring, og det vil ta tid før illusjonene de har i ASSK blir brent ut av bevisstheten. Når økonomien vokser og systemet kan gi arbeidsplasser, boliger osv., kan de til og med tåle korrupsjon og privilegier. Dette var tilfellet til en viss grad de første årene etter at ASSK tiltrådte. Men når systemet ikke lenger er i stand til å gi det som kreves for en sivilisert eksistens, så begynner de å stille spørsmål til folket på toppen. Det vil skje på et bestemt tidspunkt, og arbeiderne og ungdommen vil se gjennom borgerlige liberaler som ASSK.

Imidlertid er det forskjellige lag i bevegelsen. Slagordene som blir reist er «Ned med militærdiktaturet, Free ASSK og presidenten».  Massene har fremdeles illusjoner til NLD og ønsker å se NLD i regjering, samtidig finnes det mer avanserte lag som allerede har sett gjennom grensene til ASSK og NLD. Andre slagord som blir reist er “Avskaff grunnloven fra 2008; Bygg et føderalt demokrati ”, som går direkte imot militærets makt og som også gir plass til de nasjonale minoritetene. De går også utover hva NLD var forberedt på å gjøre når det var i regjeringen.

Erfaringen lærer de mer avanserte arbeiderne og ungdommen at den borgerlige liberale veien er en blindvei. De blir bedt om å støtte ASSK som det «mindre ondet» sammenlignet med militæret. Det som må forklares, er at det å kjempe for demokrati overhode ikke betyr at du må ha illusjoner til ASSK. Man kan bekjempe militæret, samtidig som man advarer massene om alle de begrensninger som de borgerlige liberalistene har.

Massebevegelsen i Myanmar har startet med demokratiske oppgaver, men for å oppnå målene må de fortsette sin revolusjon til siste slutt, noe som bare kan innebære å kjempe for en sosialistisk føderasjon av Myanmar som vil tjene som et fyrtårn for arbeidere i hele regionen. Vi ser enorme bevegelser i India og Thailand, som viser at en ledelse fra Myanmar-arbeiderne veldig raskt vil kunne spre seg på den internasjonale sletta.

For å oppsummere er det som kreves en oppfordring til generalstreik med sikte på å velte regimet. Som en del av dette er det nødvendig å spre streikekomiteene til alle arbeidsplasser, nabolag og landsbyer; og å koordinere disse på regionalt og nasjonalt nivå. På den måten vil bevegelsen ha en nasjonal ledelse. Kombinert med dette er det nødvendig å opprette selvforsvarsgrupper på arbeidsplasser og nabolag.

Oppfordringen bør være å fjerne grunnloven fra 2008, og å organisere for en revolusjonær grunnlovsforsamling, som et sant uttrykk for folkets vilje. Bort med de reserverte setene til militæret! Samtidig må de organiserte arbeiderne i fagforeningene sette i gang en prosess som forbereder byggingen av et uavhengig parti i arbeiderklassen. Uten egen stemme blir arbeiderne tvunget til å halte etter de borgerlige liberalistene, som vil forråde dem så snart de er tilbake på kontoret.

Problemene Myanmar-massene står overfor, arbeidere, unge, bønder, nasjonale minoriteter er forankret i kapitalismens krise på global skala. Den revolusjonære bevegelsen som foregår i dag kan ikke begrense seg til bare demokratiske krav, men må gå lenger og reise egne krav. Løsningen på den nåværende blindveien finnes ikke innenfor kapitalismens rammer. Det som trengs er ekspropriasjon av de store kapitalistene, av de militære oligarkene, av de utenlandske selskapene, og at disse drives demokratisk av arbeiderne selv.