Erklaeringen av den Internasjonale Marxist Bevegelsen for den 16ande Verden’s festival av ungdom og studenter

Et annet verden er mulig……….kun igjennom Sosialisme

Den Venezuelanske Revolusjonen er avantgarden til verdens revolusjonen

Den Venezuelanske revolusjonen har stadfestet seg som symbolet og basisen av haap for revolusjonaere verden over. Den store mobiliseringen av Venezuelanske arbeiderer og ungdom har beseieret flere kontrarevolusjonaere forsoek ifra imperialisme og de Venezuelanske kapitalistene. Etter seieren i den nyinnkalte president folkeavstemningen ifjor, har denne sterke oensken til aa viderefoere revolusjonen til et vellykket konklusjon intensifisert seg.  Ekspropriasjonen av noen selskap som hadde vaert okkupert av arbeidere (Inveval og Invepal) og debatten om arbeiderens deltakelse  (som i visse tilfeller innebaerer elementer av arbeider’s kontroll) har foert arbeider klassen til hoved scenen i kampen med oekende tydelighet i kravene og forslagene som bli lagt paa bordet.

Oppfordringen ifra president Chavez til aa bygge sosialisme og aapne debatten om hva type sosialisme som behoeves har blitt omfanget med entusiasme av arbeider og folket’s bevegelsen. For foerste gangen i det siste ti aaret siden kollapsen av Stalinisme (som var ikke sosialisme men et buraakratisk degenerering), taler et folkelig leder om sosialisme, og folket som et helhet kaster seg inni oppgaven av aa forandre deres livs forhold og ende elendigheten og utnyttelse som kapitalismen foerer med seg. Seieren til den Venezuelanske revolusjonen, kan kun oppnaas ved et bestemt bevegelse mot sosialisme, og det er ved eksproprieringen av kapitalistene, monopolene, bankene og den store ”latifundia”, og ved plasseringen av de under arbeiderene’s kontroll for aa tillate den demokratiske planleggingelsen av oekonomien. Dette er den eneste veien til aa loese problemene til de arbeidene folk i Venezuela og vil totalt forvandle hele verdens situasjonen.

Sosialisme eller barbarisme     

I de siste to ti aarene har vi baeret vitne til uhoert politisk, oekonomisk og ideologisk angrep ifra kapitalistene verden over imot ideen av Marxisme og sosialisme. Kapitalisme har vaert lagt frem som den eneste mulige modellen, og tilogmed mangen av de reformistiske lederene i arbeiderene’s bevegelsen har aksepert denne ideen. Konsekvensen i forlengelsen i livs syklusen til et system i forfall, slik som kapitalisme, utover dens historiske begrensninger, truer med aa styrte hele planeten inni barbarisme. Dilemmaen stilt av den Tyske revolusjonaeren Rosa Luxemborg for mer enn 100 aar siden, ”Sosialisme eller barbarisme”, lysner som sant idag. Hver dag doer 30,000 barn av sult, 800 millioner mennesker lider av sult, de tre rikeste individene i verden har et personlig formue som er lik den brutto innenlandsk nasjonalproduktet til verden’s fattigeste 43 land.

Et annet myte som har blitt kultivert av den herskende klassen over de siste aarene er det av den all mektige, uovervinnelige Amerikanske imperialismen. Saaledes, om vi analyserer hendelsene verden over idag paa et konkret maate, oppdager vi den total udugeligheten til imperialisme, til tross den’s militaere styrke, til aa etablere politisk, oekonomisk og sosial kontroll og garantere de noedvendige forholdene for vedlikeholdningen og reproduksjonen av den’s eget kapitaliske system av utnyttelse. Vi vitner idag et voksende sosiale tilpasslighet, dyp sinne i folket (baade koloni og semi-koloni land og i de avanserte kapitaliske landene), som soeker et kanal for sitt utrykkelse.

Den voksende kampen imot imperialisme verden over

I Irak, to aar etter okkupasjonen, motsetter fremdeles motstands bevegelsen av Irakiske folk, arbeidere, ungdom og bonder iverksettelsen av planene til imperialisme. Mer enn to aar etter krigen av okkupasjon begynte, kan de ikke utvinne den mengden olje de ville og avtrykke av den’s egen styrke som imperialisme oensket aa presentere for folket og de undertrykket klassen av verden over har vaert forvandlet seg til sitt motsatte. Heller ikke i det smaae og og svekket Afghanistan har imperialistene vaert istand til aa etablerer deres full kontroll.

Hoved resultatet av Bush’s forbrytelser er at spoersmaal’s tegnene ved den kapitalistiske systemet og de morderiske politiske fremgangsmaatene av imperialisme oeker overalt, og sprer seg til hjerte av Amerika, til hjerte av vaare medmennesker i Amerika som mobiliserer seg, der mobiliseringen av arbeidere, ungdom og de nedtrykkedte imot den reaksjonaere klikk som styrer Det Hvite Hus, vokser for hverdag som gaar. Selv i Europa har arbeidere og ungdom utfoert store mobiliseringer og generell streiker i de fleste land, imot den imperialistiske krigen og politikken av kutter iverksatt av de Europeiske kapitalistene. Iblant disse finnes eksempler som mobiliseringen som foraarsaket nederlaget til en av Bush’s trofaste allierte, Aznar i Spania, og liknende kamper som har funnet sted i Italia, Frankrike and Hellas. Seieren av NEI kampen til den reaksjonaere og bourgeois Europeiske grunnloven i Frankrike og Nederland bekrefter den voksende folkelige motstanden til planene av kapital.

Men stedet der den revolusjonaere bevegelsen av folket har blitt et inspirasjon og eksempel for arbeidere og ungdom verden over er uten tvil i Latin Amerika, og spesielt i Venezuela og Bolivia. De undertrykket massene har steget fram, ifra Rio Grande til Tierra del Fuego, baerene med seg utfoerselen av store kamper og tildelene betydelige slag imot imperialismen. Valg seierene i en rekke Latin Amerikanske land av partier og bevegelser betrakte som venstre orientert av folket, utrykker den folkelige viljen til aa transformere samfunnet. I tilfeller hvor disse lederene har skuffet folket som valgte dem inn, har store demonstrasjoner utviklet seg paa ny.

I Mexico har forsoeket aa stanse Lopez Obrador fra aa stille til valg blitt beseiret ved mobiliseringen av folket. I Argentina, Ecuador og spesielt med de fortloepende og revolusjonaere utviklinger i Bolivia, har arbeider klassen, ledende alle de utnyttet seksjonen vist sitt ustoppelig vilje til kamp. I Bolivia klarte ikke stats apparatet overvelde gruve arbeiderene, arbeider klassen som en helhet og boendene naar de steg fram i kampen om nasjonaliseringen av gas, og tvang oppsigelsen av regjeringen som imperialisme har forsoekt aa bruke til utfoerelsen av sine planer.

De Bolivianske arbeiderene oppnaadde organiseringen av cabildos abiertos og folkelig forsamlinger, noe som representerer foedselstadiet til en ny arbeiders stat, et nytt revolusjonaere legalitet basert paa folkelige forsamlinger av arbeiderer og folk i hver arbeids plass, nabolag eller by. Disse burde lenkes i sammen igjennom delegerte, valgt og aapen til gjeninnkalling, til et revolusjonaere Nasjonalt Folkelig Forsamling, som kunne grepet makten og erstattet den korrupte bourgeois parlamentet og valgt inn et arbeider’s og bonder’s regjering til aa sette ut i livet et sosialistisk program.  De mest avansert elementene var skarpt klar over den pressende noedvendigheten med aa implementere denne oppgaven, for aa fylle rommet og gjoere nytteloest alle forsoek ifra kapitalistene til aa snu utviklingen gjennom konstitusjonelle triks (Grunnlovs Forsamling, tidlige valg....).

For et Sosialistisk Forbund av Latin Amerikanske Republikker! For et Verdens Sosialistisk Forbund!

Den samme debatten om hvordan aa erstatte den bourgeois staten som utkom ifra den IV Republikk med et ekte revolusjonaere stat, finner sted naa i Venezuela. Hundre tusenvis av arbeidere og ungdom har deltatt foerst i Bolivianske sirkler, og naa i UBE’S, Land komiteer, folkets forsamlinger, osv. De vil forhindre byraakratiet og kapitalistene ifra aa sabotere de revolusjonaere skrittene implementert av Chavez og til aa insistere paa deres vilje til deltakelse i alle bestemmelser og i ledelsen av staten.

Den Venezuelanske bourgeoisie og kreftene til imperialisme—etter deres nederlag i folkeavstemningen ifjor—forsoeke naa aa sabotere oekonomien og undergrave den sosiale basen til revolusjonen. Den anvender sitt mektige oekonomiske kraft og faktumet at stats apparatet som de bygde i fortiden, saaledes svekket, er fremdeles ikke erstattet med et arbeider’s stat basert paa de revolusjonaere folkets forsamlingene. Deres maal er aa paralysere all revolusjonaere initiativ og skape oekonomisk kaos og demoralisering i folke som har stoettet revolusjonen—som de i fortiden har gjort med revolusjonene i Chile og Nicaragua—saadan de er istand til angripe igjen og slaa ned revolusjonen. De forsoeker aa basere seg paa et bredt seksjon inni stats byraakratiet som ikke tror paa sosialisme og oensker ikke revolusjonen’s viderefoerelse, som har vaert konstantert av Chavez og folket tydeligt som deres sterke oenske.

Klar over disse forsoekene til aa stoppe revolusjonen, har et voksende revolusjonaere seksjon av samfunnet, arbeider klassen, ungdom og urbane fattige, begynt aa organisere seg i kampen for sosialisme. Dette betyr nasjonaliseringen av bankene, monopolene og latifundia under arbeider’s kontroll for aa tillate den demokratiske og sosialistiske plannleggingen av oekonomien og byggelsen av et revolusjonaere stat basert paa representativer, valgt og aapen til nyinkalling ved arbeider’s forsamlinger i alle arbeids plasser, nabolag, osv.

Venezuela’s bevegelse mot et ekte arbeider’s demokrati, noe som ville begynt implementeringen av sosialisme, vill apnet opp isolasjonen av Cuba og blitt et eksempel og stimulus for den Cubanske revolusjonen. Et revolusjonaere seier saa naermer egne kyster, ved siden av den klare spredningen til andre Latin Amerikanske land, ville ogsaa lede til videre integrering av begge oekonomiene og ville styrke kampen imot den imperialistiske blokaden og planene til kapitalistene om aa gjennopprette kapitalisme paa oeyen. Og videre ville det puste nytt liv, spre og fordype deltakelsen av det Cubanske folket i forsvaret av revolusjonen og dens statlige institusjoner.

Et Sosialistisk Forbund av Cuba og Venezuela ville vaert et foerste skritt mot et Sosialistisk Fobund av Latin Amerika og blitt moett med entusiasme ifra arbeidere og ungdom verden over. Det ville ikke kun akselerer den naavaerende oekningen i den revolusjonaere mobiliseringen av folket som vi allerede vitner i Latin Amerika, men ogsaa bli et utgangspunkt verden over.

Det eneste som mangler i Venezuela, i Bolivia og i flere land, for at den revolusjonaere oensken til folket skal realiserer seg, er at de mest avanserte seksjonene av de revolusjonaere aktivistene, arbeidere, studenter og bonder, som allerede har i felles mangen av disse ideen, samler i et revolusjonaere organisasjon bevaepnet med et sosialistisk program og metoden av Marxism. Dette hoved oppgaven i alle disse landene.      

Krisen av kapitalisme, som utvikler ved forskjellige hastighet, skaper forholdene for revolusjonaere bevegelser i alle disse landene. Idag mer enn noen gang er det ufravikelig viktig for revolusjonaere Marxister til aa organisere seg i et internasjonale Marxist bevegelse til aa kjempe for ekte sosialisme. Dette er oppgaven vi har paatatt i den Internasjonale Marxist Bevegelsen grunnlagt av Marxist teoretikere Ted Grant og Alan Woods.

Bli medlem!

Vi organisere revolusjonaere Marxister paa 5 kontinenter og er tilstede i mer enn 30 land. I Venezuela er vi den revolusjonaere Marxist Bevegelsen, som publisere The Workers mole (El Topo Obrero) og har spilt et viktigt rolle i kampen som har ledet til eksproprieringen av Venepal og CNV. Nyligt skapte vi, i sammen med andre revolusjonaere ungdoms grupper, den Revolusjonaere Sosialistiske Ungdom (JSR), og vaare fagforenings kamerater er delaktig i den revolusjonaere klasse kampen innenfor UNT ved aa utvikle Venstre siden’s Fagforening’s bevegelse for Sosialisme (TIS). I Mexico har vaare kamerater ifra Militante, spilt en viktig rolle i arbeiderenes kamper (Locatel iblant andre) og ungdoms bevegelser, som den historiske kampen til UNAM universitets studenter. De leder Student Komiteen aa Forsvarer Statlige Utdanning (CEDEP) og fremme den Marxistiske siden til PRD. I Argentina og Peru, kjemper kameratene ifra El Militante og The Left Socialist Force (FIS), for et forenet front av de revolusjonaere organisasjonene med maal aa bryte med sekteriaisme og bli et redskap i kampen for sosialisme.

I Pakistan leder kameratene av The Struggle venstre siden av The Peoples Party og de hoved militante faforeningene i landet, og vaar kamerat Manzoor Ahmed, en innvalgt Marxistisk Medlem av Parlamentet er en av de sentrale sosiale lederer i landet. The Struggle kjemper for sosialisme, imot den pro-imperialistiske militaer regjeringen og imot fundementalistiske reaksjonaere. I Spania har vaare kamerater i El Militante skapt Student Forening (SE), hoved student organisasjonen i Spania, som organiserte den store motstanden til den imperialistiske krigen og var sentralt delaktig i kampen de siste aarene imot den hoeyre orienterte Popular Party regjeringen. Marxistene i falceMartello i Italia er et av hoved tendensene i The Party of Communist Refoundation (PRC), og i StorBritannia og andre Europeiske land spiller vaare kamerater en viktig og ledende rolle i forskjellige fagforeninger og organisasjoner, og fremmer Hands Off Venezuela kampanjen i solidaritet med den Venezuelanske revolusjonen. Kampanjen har hatt betydelig suksess og samlet stoette til den Venezuelanske Revolusjonen ifra noen av de stoerste fagforeninger i Europa, tusenvis av fagforenings aktivister og motatt offentlig anerkjennelse ifra President Chavez.

 Hvis du er enig med vaare ideer, bli medlem, og deltar i kampen for sosialisme verden over.