Løgner, fordømte løgner og Netflix: Karakterdrapet på Trotsky

Trotsky, en ny Netflix-serie produsert av russisk stats-tv, er en skandaløs skildring av både Trotskys liv og oktoberrevolusjonen. Alan Woods og Josh Holroyd svarer på denne fornærmende skildringen av Trotsky og bolsjevikenes arv.

[Source]

Hvordan en ikke feirer den russiske revolusjonen (et personlig notat skrevet av Alan Woods)

“Hvis man gjentar en løgn mange nok ganger, vil den til slutt bli trodd.” – Josef Goebbels (Hitlers propagandaminister)

Den 7. november 2017 snakket jeg i et møte på Trotsky-museet i Mexico City for å feire hundreårsdagen for oktoberrevolusjonen sammen med min gamle venn og kamerat Esteban Volkov, barnebarnet til den store russiske revolusjonære Leon Trotsky. Den daværende russiske ambassadøren til Mexico, Eduard Malayán var også på talerstolen. Under min tale pekte jeg på at det var et paradoks at oktoberrevolusjonen ble feiret i alle verdens land, bortsett fra i Russland.

Noen ganger kan stillhet være mer veltalende enn ord. Det faktum at hundreårsjubileet i oktober ble forbigått av det offisielle i den russiske føderasjonens med en døvende stillhet, forteller oss alt vi trenger å vite om holdningen den nåværende regjeringen i Kreml har til den største enkeltbegivenheten i historien. Disse menneskene, skapninger av den kapitalistiske kontrarevolusjonen, ser på Russlands revolusjonære fortid med ufattelig hat og avsky, som til slutt egentlig bare er en refleksjon av deres dyptliggende frykt.

Som svar på mine kommentarer, sa ambassadøren at den russiske revolusjonen ikke er glemt, og at “det er ingen i Russland som ikke vet at Trotsky var en stor revolusjonær”. Som støtte til denne uttalelsen forklarte han at russisk fjernsyn var i ferd med å lage en serie om Trotsky.

Jeg har ingen grunn til å tvile på ærligheten til ambassadørens kommentarer. Han slo meg som en ærlig mann som hadde veldig gode relasjoner til Trotskymuseet og Esteban Volkov. Men det var like klart for meg at han, sammen med det store flertallet av den russiske befolkningen, hadde svært liten kunnskap om Trotskys ideer og rolle. Selv ikke det han sa om Lenin og bolsjevikpartiet var helt nøyaktig. Men for å være rettferdig var ikke mannen en historiker, men en profesjonell diplomat.

Noen måneder tidligere hadde Esteban Volkov mottatt en forespørsel fra et russisk selskap om å filme inne i Trotskymuseet, det opprinnelige huset der Trotsky bodde og stedet der han ble drept av en av Stalinis agenter den 20. august 1940.

Formålet til filmskaperne var beskrevet som følger (jeg siterer fra korrespondansen): en ” dokumentar om 100 års jubileet til oktoberrevolusjonen og dens innflytelse på verdensplanet ”

Begrunnelsen for filmingen var at den skulle være “en del av diskusjonen om oktoberrevolusjonens innflytelse i Latin-Amerika.” Den planlagte tv-serien om Trotsky ble ikke omtalt.

Esteban ba om en kopi av manuset, som ble videresendt til ham på russisk. Trotskys barnebarn har for lengst glemt det russiske språket, som han hverken kan snakke eller lese, men med hjelp av Google Translate ble det snart klart hva forfatterens hensikt var. På denne tiden hadde han ingen anelse om at denne teksten var det første steget i lanseringen av den mest uhyggeligste fornærmelseskampanjen mot hans bestefar. Men han hadde allerede skjønt nok til å nekte dem adgang til å filme inne i museet.

Den 3. februar 2017 skrev han til ambassadøren:

“Ambassadør Eduard Malayán

“Kjære ambassadør,

“Jeg er nødt til å snakke med deg, jeg har mottatt to forespørsler om filming, jeg er usikker på seriøsiteten i det de foreslår, men min moralske forpliktelse er å bevare den historiske sannheten.

“Jeg videresender deg det foreslåtte manuset de sendte meg. Den har ingenting å gjøre med den historiske sannheten.

“hilsen

“Esteban Volkov”

En folkefront av forfalskere

Miniserien Trotsky, regissert av Alexander Kott og Konstantin Statsky, ble først oppført på den russiske føderasjonens TV-kanal En i november 2017. Denne statskontrollerte kanalen føyer seg regelmessig etter Kreml-linjen. Det kan ikke herske noen tvil om at beslutningen om å starte en kampanje mot Trotsky ble gjort med Vladimir Putins fulle godkjenning og meget sannsynlig på hans personlige initiativ.

Putin gjør ingenting for å skjule hatet sitt mot Lenin og bolsjevikene, som han har anklaget for å ha lagt en “tidsbombe” under den russiske staten. Men han er nødt til å trå forsiktig i angrepene sine på Lenin, som er æret av millioner av mennesker i Russland. Motvillig måtte han nekte for at regjeringen hadde hatt til hensikt å ta Lenins kropp ut av sin røde grav, og advarte mot å “ta skritt som deler samfunnet”.

Men når det gjelder Trotsky, har mannen i Kreml ingen slike begrensninger. Alt hans hat og galle mot revolusjonen kan gis frie tøyler. Ingen fornærmelse er for grov, ingen forfalskning går for langt i denne ondsinnede jobben. Noe som er veldig klart er at det virkelige målet ikke bare er Trotsky, men Lenin, det bolsjevikiske partiet og selve oktoberrevolusjonen.

Gjennom sin monopolkontroll av statstv-en, var Putin i stand til å sende denne giften inn i hjemmet til millioner av intetanende russiske borgere. Etter å ha blitt matet i flere tiår på en jevn diett av løgner om rollen til Lenins viktigste allierte og forsvarer av den russiske revolusjonen, har de ingen mulighet til å sjekke fakta for seg selv. Forfalskerne stoler sterkt på dette faktum. De kan gjenta de mest utrolige løgnene med en fullstendig sikkerhet. Og de vet at hvis en kaster tilstrekkelig med gjørme, er det alltid noe som vil sitte igjen. Og her er det nok av skitne ting til å fylle mange store lastebiler.

Dette var ille nok. Men saken ble virkelig alvorlig da det ble annonsert at det gigantiske amerikanske underholdningsfirmaet Netflix bestemte seg for å kringkaste serien internasjonalt på forskjellige språk. I første omgang virker dette veldig rart. Nå i en lang stund har massemediene i Vesten vært involvert i en støyende kampanje som legger skylden over på Russland for alt fra valget av Donald Trump til dårlig vær og forkjølelse. De anklager den russiske staten for å blande seg inn interne anliggender (som om ikke de blander seg i andres saker).

Spesielt anklager de Russland for å “spre falske nyheter” for å mislede den offentlige opinionen. Likevel, som magi, forsvinner all tvilen til det russiske medias sannhetsverdi som såpebobler i luften. Netflix henter den Kreml-inspirerte Trotsky-serien som manna fra himmelen.

Dette var tilsynelatende ikke falske nyheter, men tvert imot, en fantastisk ny innsikt i det revolusjonære monsterets forvridde sinn. På en tid der ideene om sosialisme (og til og med marxismen) gjør et uheldig comeback i amerikansk politikk, er denne serien faktisk en betimelig påminnelse om sosialismens og kommunismens ondskap. Faktisk kunne den ikke ha kommet på en bedre tid!

For noen dager siden sendte Esteban oss følgende e-post:

“Kjære Alan og Ana:

“Det var nok for meg å se det første kapitlet av Trotskys fullt ut vulgære karikatur, et påfunn av Alexander Kott og Constantin Starsky til å danne en klar oppfatning av denne elendige serien.

“Jeg kan garantere det faktum at denne skildringen er lysår unna mannen som bestefar egentlig var. Jeg husker ham veldig godt som en person med eksepsjonell intelligens der hele livet var preget av en absolutt total dedikasjon til kampen for sosialisme. Og hele hans personlighet ble støpt i denne kampen.

“Som en person var han sjenerøs, hensynsfull, alltid forberedt på å tålmodig forklare og utdanne kameratene politisk, han utstrålte en ånd av vitalitet, optimisme og med sin fine sans for humor, skapte han en jovial og varm atmosfære i sitt miljø. En uuttømmelig arbeider, han kastet ikke bort et eneste øyeblikk av livet.

“Men det som imponerte meg mest var hans absolutte og uforanderlige overbevisning om den uunngåelige seieren til sosialismen og menneskehetens fremtid.

“Når det gjelder den siste episoden, som omhandler mordet på bestefar, står Kott og Statsky eksponert for de mest skamløse forfalskninger av historien i serien. Og Netflix viser en total uansvarlighet i å spre historieforfalskning på en så stor skala.

“Den fullstendige forfalskningen av versjonen som ble presentert i serien, ble motbevist for lenge siden på en nøyaktig og ubestridelig måte av den meksikanske regjeringen, som i dagene etter drapet utførte en omhyggelig rekonstruksjon av drapet i hagen til Leon Trotskys hus. Den meksikanske politidetektiven Jesús Vazquez satt i en stol mens morderen Ramón Mercader (AKA “Jacson”) demonstrerte med en opprullet avis i sin høyre hånd hvordan han hadde slått Leon Trotsky i hodet bakfra. Det kan derfor ikke herske tvil om sakens fakta.

“Fra hvor fikk Kott og Statsky historien om den påståtte slåsskampen der Jacson skulle ha drept Trotsky ‘i selvforsvar? Det var et påfunn av Stalin, for hvis det var nødvendig å skjule sannheten om dette forræderiske mordet med et ytterligere beryktet forræderi. Gjennom hans agenter skapte han et bilde av en mann mot mann kamp med en mann som skulle være en desillusjonert tilhenger av Trotsky.

“Konstantin Umansky, som da var den russiske ambassadøren i Mexico, fikk oppdraget, støttet opp med en ubegrenset sum penger i å bestikke den meksikanske regjeringen til å godta denne versjonen. Men han oppnådde ikke målet sitt. Umansky ble fritatt fra stillingen i Mexico og sendt som ambassadør til den lille republikken Costa Rica. Men han ankom aldri. Ved daggry 25. januar 1945 eksploderte flyet han reiste med, sammen med familien sin, da det skulle lette fra den militære flyplassen i Mexico City. Med slike metoder belønnet Stalin feil.

“Disse få fakta (det er mange flere) kan tjene til å avsløre denne absurde og avskyelige serien, som systematisk ignorerer fakta for å presentere verden med en kriminell forvrengning av livet til en stor revolusjonær.

“Kott og Statsky gjenoppliver ikke bare Stalin sin for lengst diskrediterte forfalskninger, men legger til nye, kaster inn de mest absurde og utrolige fantasier i dette giftige brygget. Det endelige resultatet kan bare beskrives som et veritabelt mesterverk i den sorte kunsten av kinematografisk historieforfalskning.

“Hilsener,

“Esteban Volkov-Bronstein

Trotskymuseet,

Mexico City, 5. mars 2019”

Den internasjonale marxistiske tendensen støtter helhjertet opp om kampanjen med å forsvare Leon Trotskys personlige ære og revolusjonære integritet, en sak Esteban Volkov har viet hele livet sitt til. Til ham dedikerer vi vårt svar til forfalskerne og ryktesprederne. I ordene til mannen som sammen med Lenin førte arbeiderne til seier i 1917, “Historiens lokomotiv er sannhet, ikke løgner.”

Alan Woods, 10. mars 2019

Hvordan Putin og Netflix drepte Trotsky

Hver herskende klasse lever i frykt for revolusjon. Selv minnene om revolusjoner som for lengst er forbi, fyller dem med en dyp følelse av forutseelse. Reaksjonære franske borgerlige historikere forbanner minnet til Robespierre og Marat nesten to og et halvt århundre etter stormingen av Bastille. Og Thomas Carlisle, den berømte skotske historikeren, sa at før han kunne skrive om den store 1700-tallets revolusjonære Oliver Cromwell, måtte han først dra kroppen hans ut av en haug med døde hunder. Da den engelske monarken Charles II kom tilbake fra sitt franske eksil, befalte han at den døde kroppen til Oliver Cromwell skulle bli gravd opp og hengt. Nå gjør de russiske oligarkene og deres litterære gjeng det samme.

Frykten for revolusjon er enda større for en relativt ny klasse av oppstartere, akkurat som den som har vokst seg uanstendig rik ved å strippe den døde kroppen til den russiske revolusjonen. Dybden i deres frykt står i direkte forhold til intensiteten av hatet deres mot oktoberrevolusjonen og dets ledere. Denne frykten og hatet, og ikke noe annet, står bak denne ondskapsfulle og forferdelige skildringen av Leon Trotsky i denne serien.

Oktoberrevolusjonen brakte sammen alt som var progressivt, ærlig og rent i det russiske samfunnet. Det satte en stopper for et råttent, korrupt og forfallendt regime, og åpnet veien til en ny og bedre verden. Det gamle regimet ble personifisert av Rasputin, den bedrukne munken som hersket over tsaren og hans familie. Tsar Nicholas, som nå er blitt erklært helgen av den russisk-ortodokse kirken, var kjent av hans samtidige som Nicholas den Blodige, en støttespiller til de fascistiske svarte hundre som spesialiserte seg på mord og tortur av jøder.

Det finnes en berømt revolusjonær plakat med tittelen “Kamerat Lenin feier verden ren for skitt». Den skildrer lederen av den russiske revolusjonen væpnet med en stor kost som feier vekk prester, bankfolk og monarker. Dette er en nøyaktig beskrivelse av hva den russiske revolusjonen oppnådde for over hundre år siden. Oktoberrevolusjonen brakte Russlands folk fremgang, industrialisering, utdanning, vitenskap, kultur og håp for en bedre fremtid. Men med restaureringen av kapitalismen er alt blitt kastet til det omvendte.

En historisk regresjon

I sin strålende bok The Revolution Betrayed, skrevet i 1936, forutså den store russiske revolusjonære Leon Trotsky med forbausende nøyaktighet hva restaureringen av kapitalismen ville bety for Sovjetunionen:

“Et sammenbrudd av det sovjetiske regimet vil uunngåelig føre til at planøkonomien faller sammen og dermed avskaffelsen av statens eiendom … Fallet til det nåværende byråkratiske diktaturet, dersom det ikke erstattes av en ny sosialistisk makt, vil dermed innebære en retur til kapitalistiske relasjoner med en katastrofal nedgang i industri og kultur. “(Leon Trotsky, The Revolution Betrayed, s. 250-1)

Etter Sovjetunionens fall ble Russlands folk introdusert til alle av kapitalismens gleder: nådeløs utnyttelse, tyveri og svindling i stor skala, voldsom kriminalitet, mafia, narkotikamisbruk, religion, mystikk og overtro. Dette var en retur til de dårlige gamle dagene der det råtne regimet til Rasputin ble reprodusert i en enda mer ondsinnet form.

Over natten ble hele rikdommen produsert av den sovjetiske arbeiderklassens anstrengelser, i løpet av flere tiår, plyndret av en håndfull grådige og parasittiske oligarker. I stedet for demokrati befant Russlands folk seg i grepet til et forferdelig kleptokrati. På toppen av denne store korrupsjonspyramiden står den nye tsaren, Vladimir Putin, som i person forener alle de ondsinnede og avstøtende egenskapene til den kapitalistiske kontrarevolusjonen.

Vladimir Putin var en tidligere KGB agent, det hatede hemmelige politiet i det gamle stalinistiske regimet. Før Sovjetunionens fall tjente han det stalinistiske byråkratiet trofast, sang rosende strofer om det som tidligere ble kalt sovjetisk “sosialisme”. Den 7. november deltok han i feiringen av oktoberrevolusjonen – en revolusjon som ble forrådt av den byråkratiske stalinistiske kasten, hvis interesser han lojalt tjente.

I dag synger imidlertid Mr Putin, som alle hans kumpaner, en annen melodi. Han kaster skitt over minnet til oktoberrevolusjonen og dets ledere, Lenin og Trotsky. Dette er ingen tilfeldighet. Fra sin enkle opprinnelse har Putin blomstret ved å delta i plyndringen av sovjetstaten. Han forsvarer nå interessene til den oppblåste hæren av tyver, skurker og svindlere som det russiske oligarkiet utgjør.

Som en tradisjonell mafialeder beskytter Putin klientene sine, mot raseriet til massene. Han forsvarer retten deres til å eie milliarder av dollar som de stjal fra folket under privatiseringen. Til gjengjeld for tjenestene har han blitt belønnet med en stor del av plyndringen, noe som har gjort ham til en av de rikeste mennene på denne planeten. Tjeneren er blitt mester. Mens han beskytter interessene til oligarkene, plasserer han sine velpolerte sko på nakken deres, og kaster vekk de som ikke tjener interessene hans med arrestasjoner og fengsling.

Putin har en fullstendig kontroll over staten. Han ser på seg som en personifisering av Russland. Han er salvet av Den Hellige Ortodokse Kirken, hvis biskoper er hans trofaste hunder, de spiller rollen som et åndelig politi sammen med de uniformerte som holder massene under kontroll med våpen. Kort sagt, han er den nye tsaren.

Men til tross for det eksterne utseende til den absolutte makten, sover ikke den nye tsaren så lett om natten. I likhet med oligarkene som han representerer, er han urolig over sin nyskapte rikdom og makt. De føler at rikdommen er usikker. Det russiske folket har lange minner, og et spøkelse hjemsøker Kreml – spøkelset fra 1917.

“Penger lukter ikke”

Da den romerske keiseren Vespasian ønsket å skaffe penger ved å pålegge en skatt på offentlige toaletter, protesterte hans sønn Titus, som åpenbart innehadde enkelte skrupler eller i det minste fikk akutte kvaler mot forslaget. Som svar tok faren opp en sølvmynt med ordene: Non olet – “det lukter ikke“.

Helt siden Sovjetunionens fall har det vært en tsunami av bøker, artikler og TV-dokumentarer som konkurrerer med hverandre for å se hvem som kan produsere de største løgnene, de dummeste påstandene og de mest groteske fornærmelsene rettet mot oktoberrevolusjonen og bolsjevikene. Et stort antall forfattere og historikere som for ikke så lenge siden var ivrige medlemmer av Sovjetunionens såkalte kommunistparti, har nå blitt de mest ivrige forsvarerne av den kapitalistiske markedsøkonomien. De samme menneskene som tilbrakte hele livene sine med å skrive de mest sykofantiske tekstene til partiet og dets ledere skriver nå utallige bøker som fordømmer den russiske revolusjonen, sosialismen og alt det utførte.

Det er vanskelig å vite hva som er verst, mer kynisk og hyklersk: hva de skrev da eller hva de skriver nå. Men noe som er åpenbart, er at mange såkalte intellektuelle og respektable akademikere har en svært fleksibel samvittighet og svært tøyelige prinsipper. Alt for mange av disse menneskene anser sin egen personlige trivsel, karriere og privilegier som langt viktigere enn noen politisk tro de kanskje, eller kanskje ikke har bekjent seg til. De er også fullstendig overbeviste om at penger ikke lukter.

Det er vanskelig å tenke seg at denne skittkastingen kan bli verre. Men da tar man feil. Den nye serien, Trotsky, opprinnelig produsert for russisk fjernsyn, og som har til hensikt å beskrive livet til Lev Davidovich Trotsky, markerer et nytt lavpunkt i denne sumpen av løgner og forvrengninger.

Trotskys liv og prestasjoner

Dessverre ville det kreve en egen serie i seg selv til å svare på alt det uanstendige søppelet som presenteres i denne serien. Det vil ikke være en overdrivelse å si at hvert av disse 400 minuttene inneholder minst én løgn og noen ganger to, så vi må begrense oss til å bare motbevise de mest ekstreme og latterlige ærekrenkelsene. Nok til å si at det eneste denne serien har til felles med den historiske sannheten er navnene på rulleteksten. Utover dette er verket en ren fiksjon.

Leon Trotsky var en fremragende marxist og en av de fremste figurene i det 20. århundret. Som ung mann spilte han en ledende rolle i den russiske revolusjonen i 1905, da han i 26-årsalderen var president for Petersburgssovjetet. Med en marxistisk analyse av den store bevegelsen var han i stand til å komme med teorien om den permanente revolusjon, som ble vist i praksis i oktober 1917.

Sammen med Lenin ledet han oktoberrevolusjonen. På den tiden var det bolsjevikiske partiet universelt kjent som Lenin-Trotsky partiet. Under borgerkrigen, da Trotsky var krigskommissær (en stilling han hadde til 1925) ble sovjet-Russland invadert av hærer fra 21 forskjellige land. Fra ingenting lyktes han i å bygge en ny rød hær som forsvarte den sovjetiske republikken mot en blodig kontrarevolusjon.

Trotsky spilte en ledende rolle i byggingen av den kommunistiske internasjonale, for de første fem kongressene var det Trotsky som skrev manifestene og mange av de viktigste politiske uttalelsene. Han var aktiv i perioden med økonomisk rekonstruksjon der han omorganiserte de ødelagte jernbanesystemene i Sovjetunionen. Og han var den første som foreslo femårsplanene (som Stalin forkastet på den tiden).

Etter Lenins død viste Trotsky seg å være den eneste som kunne analysere degenerasjonen av Sovjetunionen og stalinismens natur. Han førte kampen til venstreopposisjonen og forsvarte prinsippene i oktoberrevolusjonen mot den stalinistiske kontrarevolusjonen. Til slutt ga han livet sitt i kampen for å bevare bolsjevismens ideer og banner til neste generasjon.

En slik figur og et slikt liv kunne gi rikelig materiale til mange filmer og serier, men alt som nærmer seg den virkelige mannen, hans ideer og hendelsene som formet dem, er helt fraværende i denne hånen. Langt fra å gi noe som ligner en sann redegjørelse av Trotskys liv og ideer, repeterer denne serien ganske enkelt alle de gamle ærekrenkelsene som kastes på bolsjevikene, som myten om det tyske gullet som har blitt motbevist utallige ganger. Det er ikke et eneste ord som er nytt i denne nye, storbudsjett-serien.

Men selv med disse lave standardene er denne serien spesielt grov og klumsete. Av og til viser forfatterne sin fullstendige uvitenhet om historien. Vi vil begrense oss til to av de mest slående eksemplene på dette. Med henblikk på fredsforhandlingene i Brest-Litovsk blir vi informert om at dager ut i forhandlingene finner et mytteri til stede i den tyske havnen Kiel, begynnelsen på den tyske revolusjonen. Faktisk fant den tyske revolusjonen sted i november 1918, nesten ett år etter Brest-Litovsk.

Enda bedre, lederen til den tyske delegasjonen, Hoffman, kunngjør at “et forsøk på revolusjon i Tyskland mislyktes” til en nedslått Trotsky, som tvinges til å akseptere alle av Keiserens krav. Hvordan General Hoffman kunne kunngjøre en nedslåing av en revolusjon som ennå ikke hadde funnet sted, er et mysterium som bare forfatterne av denne serien kan forklare. Og utsagnet om at den tyske revolusjonen mislyktes, står ikke til prøven. Langt fra å feile, den seierrike tyske revolusjonen fra 1918, styrtet ikke bare Keiseren, men endte Første Verdenskrig. Men hvorfor la fakta ødelegge en god historie?

I en annen episode blir vi fortalt at anti-bolsjevikoppstanden i Kronstadt fant sted i mars 1918 som følge av Trotskys handlinger. Vi er så forbauset over å lære av en revolusjonær sjømann at bolsjevikene har hatt makten “i tre og et halvt år”. Ifølge denne matematikken hadde bolsjevikene hatt makten siden 1915!

Kronstadt-opprøret mot bolsjevikene fant ikke sted i 1918, men i mars 1921. Det ble ikke utført av de revolusjonære seilerne som hjalp bolsjevikene til makten i 1917-18, og som hovedsakelig ble trukket fra arbeiderklassen, men av rå lag, hovedsakelig fra ukrainske bønder, som ble oppildnet til å gå mot bolsjevikene av reaksjonære elementer. Den eneste måten regissørene i denne serien kunne trekke en kobling mellom Trotsky, røde sjømenn fra 1917, og Kronstadt-opprøret var tydeligvis å bringe den frem hele tre år tidligere.

Misogyni og antisemittisme

Forfatterne viser en virkelig foraktelig holdning til kvinner. Deres misogyni kan observeres i hver av de åtte episodene. Det er ikke en eneste kvinnelig karakter som ikke presenteres som en slags hjelpeløs dame, trofast tjener, sexobjekt eller en kombinasjon av alle tre.

Natalia Sedova, Trotskys kamerat og partner for det meste av livet, er først og fremst portrettert som apolitisk og borgerlig, som en godmodig husmor, og alltid som en passiv gjenstand, aldri revolusjonær. Denne forferdelige holdningen til kvinner er ytterligere understreket av nakenbilder og sexscener som regelmessig dyttes opp i seerens ansikt.

Larissa Reisner var en fremragende kvinnelig revolusjonær og bolsjevikisk kader. Hun spilte en viktig rolle i revolusjonen og i den røde hæren, hun kjempet i Volga-regionen under borgerkrigen. Hun deltok også i den tyske revolusjonen. Likevel, hvis denne serien er å bli trodd, tilbrakte forfatteren og revolusjonæren mesteparten av tiden under den russiske borgerkrigen naken. Senere får Frida Kahlo samme behandling, der de synlige tegnene på hennes livslange funksjonshemning er slettet, i tilfelle det skulle avlede oppmerksomheten vekk fra pornografisk interesse.

Det mest åpenbare uttrykket til denne fordommen er plassert av disse intellektuelle skurkene i Trotskys munn, som skal ha sagt til Sedova: “Massene har en kvinnelig psykologi (?). Dere er passive av natur (!). Dere venter på hva en mann tilbyr dere og velger det beste. Med folket er det likedan … når de ser en sterk, trygg mann, ligger de under ham straks. ”

Ethvert forhold mellom dette tullballet og Leon Trotskys ideer er selvsagt rent imaginært.

Alt dette forteller oss absolutt ingenting om bolsjevikene eller om revolusjonære kvinner. Men det sier desto mer om psykologien til de parasittiske oligarkene og den degenererte kasten av intellektuelle prostituerte i tjenesten til de som råder over Russlands folk i dag. For menn som lar lover som tillater at ektemenn fysisk misbruker sine koner passere (de tsaristiske lovene som bolsjevikene avskaffet umiddelbart når de tok makten), kan ideen om at en kvinne har en egen uavhengig politisk tanke, naturligvis være utenfor deres rekkevidde.

Når vi ser Putins Trotsky, er vi heller aldri veldig langt unna den antisemittiske mørke verdenen. Trotsky nevnte nesten aldri sin jødiske bakgrunn. På spørsmål om nasjonalitet var han kjent for å ha svart “sosialist”. Men for regissørene i denne serien er dette aspektet av Trotskys bakgrunn allmektig. I hver episode, uten unntak, blir Trotsky påminnet om sin jødedom, enten i form av antisemittisk sludder eller med en eksplisitt advarsel om at det “gudeelskende” folket i Russland aldri vil «tolerere en jøde som deres leder».

Sammen med dette er det en konstant og eksplisitt skildring av Trotsky som et “monster”, en “demon”, “ikke menneskelig” etc. det tar ikke en ekspert å se parallellen med den anti-semittiske hvite propagandaen som florerte under borgerkrigen. I flere scener er den røde stjernen, som dukket opp i mange sovjetiske bilder, omgjort til noe som ligner på en rød Davidstjerne. De fascistiske svarte hundrede skildret oktoberrevolusjonen som en “jødisk-bolsjevikisk konspirasjon”. Nå sang Putins kjæledyrregissører den samme sangen.

Enda verre, holderne av disse motbydelige fordommene prøver å legge skylden på egen antisemittisme på skuldrene til bolsjevikene og de revolusjonære arbeiderne. Nesten all anti-semittiske sludder i serien er puttet inn i en bolsjeviks eller en Revolusjonær arbeiders munn. Den klare konklusjonen er at bolsjevikene pisket opp de mest tilbakestående og fordomsfulle lagene i samfunnet og ga dem frie tøyler til å gå løs på uskyldige jøder for maktens skyld. Dette er en opprørende løgn og det motsatte av fakta.

Bolsjevikene kjempet alltid mot antisemittisme både før og etter makten. Faktisk satt bolsjevikene opp væpnede forsvarsgrupper for å forsvare jøder mot anti-semitiske pogromer, utført av de fascistiske svarte hundrede og reaksjonære hvite som ropte slagordet: «Slå jødene og redd Russland!» Forbindelsen mellom antisemittisme og Tsarens støtte var så stor at Pravda publiserte forsideoverskriften: “Å være mot jødene, er å være for tsaren!”.

Det bolsjevikiske partiet kjempet konsekvent for å utrydde antisemittismens svøpe, som hadde en lang og blodig tradisjon under tsarene. Det var ikke før den stalinistiske kontrarevolusjonen at denne reaksjonære giften begynte å dukke opp igjen da byråkratiet begynte å lene seg på de mest primitive lagene. Dette faktum er selvsagt forbigått i stillhet i serien, kanskje av den enkle grunn at selv ikke under stalinismen hadde antisemittismen de samme monstrøse og eksplisitte forholdene som i Putins Russland.

Forakt for massene

Denne serien er ikke bare en ærekrenkelse av Leon Trotsky og bolsjevikene. Det er et foraktelig angrep på de russiske massene som helhet, spesielt arbeiderne, som styrtet det århundrer gamle tsaristmonsteret og skapte den første arbeiderstaten i historien (hvis vi utelukker den heroiske, men tragisk kortvarige Pariskommunen).

Forfatterne av denne serien viser deres fullstendige forakt, ikke bare for kvinner, men for arbeiderklassen. Begge er avbildet som passive, uvitende og ureflekterte elementer, bare egnet til å bli dominert og undertrykt. På ingen tid er arbeiderne avbildet som noe annet enn en halvkriminell masse, hvis eneste innsats i revolusjonen er som pogromer og plyndrere.

Faren for Russlands “mørke masser” er et refreng som går gjennom hele serien. Det den reflekterer, er den dødelige frykten for massene som ble følt av herskerne i Russland før 1917, og som fortsatt besetter dem i dag. Den tsaristiske fengselsvakten fra hvis Trotsky tok pseudonymet sitt, uttrykker dette perfekt når han sier: “Russerne må kontrolleres, for deres eget beste.”

Selv Trotskys far er blitt rekruttert til dette anti-arbeiderklasse koret. Skuespilleren som spiller ham legger til: “Du kan ikke forestille deg hvilket stygt dyr du setter fri … Det er helvetesild! Det er fra djevelen! “Unødvendig å si, disse ordene ble aldri sagt, men de gjengir nøyaktig den reelle holdningen Russlands regjeringsklikk har til det russiske folket.

Følger vi denne argumentasjonen er forholdet mellom massene og de revolusjonære lederne selvsagt avbildet som en flokk av dyr som blir ledet til handling av slagordene til noen få intellektuelle konspiratører. Dette minner oss om reaksjonen til tsarens hemmelige politi, som når de stod overfor et revolusjonært mytteri i flåten, ikke kunne komme på noen annen forklaring enn at det var på grunn av “revolusjonære agitatorer”.

Holdningen både Trotsky og Lenin hadde til massene og deres rolle i revolusjonen er like forfalsket. Lenin er sitert til å si: “Jeg vil forandre verden. Hva har folk å gjøre med det? Folk er et verktøy. “I det gamle Roma ble den eneste produktive klassen, slavene, beskrevet som instrumentum vokale – verktøy med stemmer. For regjeringsklassen har arbeiderne alltid vært ansett som verktøy, bare passive depoter av merverdi. Dette er fortsatt tilfelle i Russland i dag.

Hele poenget med den russiske revolusjonen var at arbeiderklassen ble bevisste på makten sin, og som motorkraften i den sosiale utviklingen. “Verktøyene” grep makten i egne hender gjennom sovjetene. Dette ble imidlertid bare gjort mulig ved tilstedeværelsen av bolsjevikpartiet under ledelse av Lenin og Trotsky. Den herskende klassen har aldri tilgitt dem for dette.

I sin historie om den russiske revolusjonen skrev Trotsky: “Historien til en revolusjon er først og fremst en historie om massens kraftfulle tilgang til makt over egen skjebne.” Om partiets rolle, var han krystallklar: “For å kunne ta makten fast og sikkert i egne hender, trenger proletariatet et parti som overgår andre partier i idéer og i revolusjonær besluttsomhet” (Til forsvar for oktober). Det er disse elementene som i siste instans bestemmer revolusjonen, ikke den “sterke, selvsikre mannen” så elsket av borgerlige historikere.

Hvis alt som kreves for en revolusjon er å “slippe løs” massene ved å ta til våpnene, hvorfor tok ikke de revolusjonære makten i februar 1917, eller enda bedre i 1914? Sannheten er at makten ikke kom av deres evne til å «slippe løs» massene, men av deres evne til å vinne tilliten til store deler av arbeiderklassen og soldatene. Dette krevde et parti av dedikerte, marxistiske arbeidere, “blomsten i den progressive klassen”, uten den sentrale rollen Lenin og Trotsky spilte hadde revolusjonen vært umulig, et faktum godt forstått og forklart av Trotsky mange ganger.

Oktoberrevolusjonen

Forfatterne til dette kinematografiske verket kan anklages for mange ting, men kunstnerisk kreativitet er ikke blant dem. De er ikke engang kreative i sine forfalskninger, de bare gjentar gamle løgner som ble motbevist for lenge siden. Så det kommer ikke som en overraskelse at de har fisket opp den gamle beskyldningen om at oktoberrevolusjonen var et “kupp”.

Trotsky, blir vi fortalt, arrangerte hele maktovertagelsen alene, til overraskelse for resten av bolsjevikene, inkludert Lenin, som i et overraskende tilfelle av hukommelsestap synes å ha glemt det faktum at han hadde insisterende manet partiet til å ta makten siden september. Og hvordan disse menneskene elsker å leke med datoer! Den andre all-russiske sovjetkongressen flyttes til og med på den beste delen av dagen, der alle debatter og avstemninger er slettet. Hvorfor? Bare for å gi det (falske) inntrykk av at kongressen bare fungerte som en seiersrunde etter at opprøret hadde blitt fullført.

Påstanden om at oktoberrevolusjonen var et kupp, står ikke engang opp til den minst kritiske undersøkelsen. Det må bli spurt, dersom Trotsky på egenhånd bestemte seg for å ta makten ved en konspirasjon i oktober 1917, hvorfor gjorde han det ikke i mai, juni eller en annen måned eller annet år? Videre ønsker vi å lære denne magiske formelen, der en liten minoritet av konspiratører – eller, som i dette tilfellet, et individ, kan ta makten i et land på 150 millioner mennesker. Da kan vi kanskje ta makten neste mandag klokka 9 om morgenen. Argumentet er så dumt at et barn på seks år med gjennomsnittlig intelligens kan se gjennom det. Imidlertid mangler disse “intellektuelle” kritikerne av bolsjevismen selv denne forståelsen.

Men motstanderne til oktoberrevolusjonen har et lite problem her. Det faktiske opprøret i Petrograd var praktisk talt en blodløs affære. Årsaken til dette var at bolsjevikene i måneder med tålmodig revolusjonært arbeid lyktes i å vinne et avgjørende flertall i sovjetene over hele Russland. Dette ble ikke gjort i skyggene, men åpent, foran massene av arbeidere i fabrikkene og soldatene i grøftene. Tusenvis av arbeidere var bevæpnede og organiserte i røde arméer; og Trotskys utrettelige agitasjon var en nøkkelfaktor til å vinne hele garnisoner vekk fra den midlertidige regjeringen og over til Petrograd-sovjetets side.

Det som skjedde i oktober 1917 var ikke et kupp, men den største folkelige revolusjonen i historien. I en periode på bare ni måneder lærte massene av erfaring at Lenins og Trotskys parti var det eneste som kunne føre revolusjonen fram. Selvfølgelig, selve ideen om at vanlige arbeidende menn og kvinner bør bevæpne og organisere seg for å bevisst styrte en stat som allerede hadde mistet all autoritet, er uforståelig for forfatterne av Trotsky og alle de andre fiendene av sosialismen. Men det var akkurat det som skjedde 25. oktober 1917 – kulminasjonen av en prosess som startet i februar.

Massebevegelsen til arbeidere og soldater under ledelse av bolsjevikpartiet utgjorde nøkkelelementet i oktoberrevolusjonen. Men ingenting av dette er vist her. Hele revolusjonen blir dermed redusert til et slags sirkus eller melodrama med skurker malt i svarte farger. I stedet for historiske forklaringer har vi konspirasjon. I stedet for ekte personer har vi marionetter hvis rykkete bevegelser dikteres av strenger trukket av skruppelløse dukkemakere. I stedet for revolusjonære helter har vi latterlige pappdjevler. Men sirkus og pappdjevler er underholdning for små barn og har ingenting med historisk sannhet å gjøre.

Trotsky og den Røde Hær

Trotskys skapere vil ha oss til å tro at Trotsky vant borgerkrigen ved å bruke vold og undertrykkelse “av bibelske proporsjoner”. Bildet av hans enorme pansrede tog, spyende ut svart røyk, er et ofte gjentatt refreng gjennom hele serien, der seeren presenteres for en rekke hårrekkende og helt fiktive eksempler på Trotskys nådeløshet. I en episode ser vi at Trotsky utsteder en ordre for at alle flygende enheter skal desimeres i en romersk generals stil; i en annen ser vi på at hans tropper skyter ned en hel landsby, slik at de kan hugge ned bøndenes tregraver for drivstoff. Disse og andre feberfantasier brukes til å fremme det sataniske bildet av revolusjonære som har vært aksjemarkedet for reaksjonære siden lenge før den russiske revolusjonen.

Arbeiderstaten som ble til i oktober 1917, ble møtt av en forent reaksjonsfront, som samlet alle fiendtlige styrker mot revolusjonen både i Russland og sammen med 21 utenlandske hærer. Den gamle russiske hæren, som hadde gått i oppløsning før oktober, eksisterte ikke lenger. Men likevel, i løpet av ett år, hadde Trotsky klart å bygge en ny hær og gjøre den til en kjempe som vant fantastiske seire mot en ond og velfinansiert fiende. Som Lenin en gang sa til Maxim Gorky, “Vis meg en annen mann som praktisk talt opprettet en eksemplarisk armé på ett år og i tillegg vant respekten til militære spesialister.”

Det er en grunnleggende sannhet at alle kriger involverer vold. Det er enda sannere under en borgerkrig der en liten minoritet av utøvere står overfor opprøret til de utnyttede massene. Slike kriger er preget av ekstrem vold. Den russiske borgerkrigen var ikke noe unntak. Men i virkeligheten ville undertrykkelse alene aldri vært nok til å vinne borgerkrigen. Hvis det var tilfellet, ville de hvite ha vunnet den 10 ganger over. Massehenrettelser, blodige antisemittiske pogromer og den onde undertrykkelsen av nasjonale minoriteter var alle velrapporterte egenskaper for de hvites forsvarere av “sivilisasjonen”.

De hvites blodtørstighet var kjent selv for deres allierte:

“Den amerikanske ambassadøren til Japan, Rowland Morris, rapporterte at over hele Sibir under Kolchaks herredømme foregikk det en” orgie av arrestasjoner uten anklager; av henrettelser uten rettsak; og konfiskeringer uten autorisasjon. Panikk og frykt har grepet alle. Menn støtter hverandre og lever i konstant frykt for at en spion eller fiende skal rope ‘bolsjevik’ og dømme dem til en øyeblikkelig død. ‘ Blant de drepte var tidligere medlemmer av grunnlovsforsamlingen, og jernbanearbeidere som hadde krevd høyere lønn. I Ekaterinburg, der bolsjevikene henrettet Tsar Nikolaus II og hans familie, tillot Kolchak kosakker å massakrere minst to tusen jøder, en del av en større bølge av pogromer. “(Sitert i russerne kommer igjen: Den første kalde krigen som tragedie, Den andre som Farse, av Jeremy Kuzmarov og John Marciano)

Hva ville ha vært skjebnen til Russland dersom de hvite hadde lykkes i å kvele revolusjonen? Det spørsmålet er aldri stilt av Trotskys forfattere, og enda mindre besvart. Men det hadde absolutt ikke vært et fredelig, liberalt demokrati. Tvert imot! Vi ville hatt russisk fascisme, et fryktelig regime som i forhold til det bakoverliggende Russland på den tiden ville vært et enda mer ondskapsfullt monster enn Mussolini-regimet.

Trotsky og den Røde Arméen vant krigen, ikke fordi de var mer voldelige enn den andre siden, men fordi de var bevæpnet med ideer og revolusjonær propaganda. De kjempet med rifler og bajonetter, men også med ideer. På landsbygda delte bolsjevikene ut land til bøndene, i motsetning til de hvite som først og fremst representerte landeierne. Kort sagt, den røde arméen førte klassekampen til sin konklusjon. Den røde arméen utførte også agitasjon i fiendens rekker, distribuerte brosjyrer på engelsk og andre fremmede språk, med det resultat at det var mytterier i hver eneste utenlandske intervensjonsstyrke, og de måtte trekkes tilbake.

Gjennom historien har det vært mange eksempler på slaveopprør, som alltid har blitt slått ned med en enorm brutalitet. Etter Spartacus nederlaget korsfestet romerne tusenvis av slaver langs Via Appia. Den slags vold er akseptabel for den herskende klassen og dens apologeter. Men i den russiske revolusjonen, for en gangs skyld, bevæpnet slavene seg, kjempet tilbake og vant mot enorme odds. Derfor kan bolsjevikene aldri tilgis av den herskende klassen. Derfor demoniserer den herskende klassen den røde arméen mer enn noen annen hær i historien. Og derfor er Trotsky, mannen som bygde Den Røde Hæren og ledet den til seier, spesielt hatet av Putin og oligarkiet – de direkte etterkommerne til de kontrarevolusjonære hvite bandittene.

Trotsky møter Freuds spøkelse

Trotskys karakter som presenteres i serien er en kjedelig klisjé av en fanatisk, makthungrig psykopatisk “revolusjonær”. For å gi en slags “vitenskapelig” begrunnelse for disse anklagene, var det nødvendig å kalle tilbake et autoritativt vitne for påtalemyndigheten. Og hvem er bedre til å utstede et sertifikat for kriminell sinnssykdom enn faren til psykoanalysen, Sigmund Freud? I en scene, informerer Freuds spøkelse (ja, de fikk faktisk denne mannen opp fra graven for å vitne) Trotsky om at han er mye verre enn en seriemorder eller en “religiøs fanatiker”.

Denne idiotiske scenen overgår virkelig alle grenser for intellektuell uærlighet. Det er vanskelig å si hvem som kommer av verst ut her: Trotsky eller den uheldige Freud hvis spøkelse ikke får hvile i fred, men blir trukket ut av kisten sin for å gjøre grunnleggeren av psykoanalysen til en komplett klovn.

I virkeligheten er det ikke Freud som var en klovn. Uansett, var han en omhyggelig og samvittighetsfull forsker av menneskelig psyke. Nei, det epitet må reserveres for mennene som setter dette tullet inn i munnen til en mann som for lengst er død og derfor ikke i stand til å svare. Men siden verken Sigmund Freud eller hans spøkelse noensinne har møtt Trotsky, ville de neppe være i stand til å uttale seg om hans mentale tilstand, bra, dårlig eller likegyldig.

Det som er sant er at Trotsky kanskje var den eneste store marxistiske teoretikeren som viste interesse for Freuds teorier og skrev om dem. I en interessant artikkel sammenligner han Freud med den store russiske psykologen Pavlov. Han sier at Pavlov ligner en mann som ser ned i en dyp brønn ovenfra, mens Freud ser oppover fra dypet av den menneskelige bevissthetens brønn. Det er en interessant tanke. Når det gjelder mennene som påkallte Freuds spøkelse for egne formål, kan vi bare si at de hverken ligger på brønnen eller under den, men sunket dypt ned i en bunnløs grop av uvitenhet og dumskap.

Et spesielt uhyggelig element i alt dette er det kyniske forsøket på å benytte Trotskys barn til å myrde sin fars karakter. Gjennom hele serien er Trotsky avbildet som en helt uhyggelig og uaktsom mann og far, der han sier at han ikke følte noe ved hans fire barns død. Han er selv anklaget for å være ansvarlig for deres dødsfall.

Hva er fakta? Stalin var et monster som systematisk myrdet, ikke bare hans motstandere og rivaler, men også deres koner, barn, slektninger og venner. Han utsatte de gamle bolsjevikene for umenneskelig tortur for å tvinge dem til å innrømme de mest heslige forbrytelser de var fullstendig uskyldige i. Han fikk dem til å smusse over seg selv og for så få dem drept. Men én mann unnslapp ham, og den mannen var Leon Trotsky, mannen han fryktet mest, og var fast bestemt på å tie.

I jakten på denne hevntørsten, sporet han opp, torturerte og utryddet alle som en gang hadde hatt forbindelse med Trotsky, så stor var hans paranoide frykt for mannen og hans ideer. En etter én hadde han Trotskys barn myrdet. Leon Sedov ble drept på et sykehus i Paris, hvor han var på rekonvalesens etter en operasjon.

Trotskys første kone, Alexandra Sokolovskaya, som hadde introdusert ham til marxismens ideer og som han delte sitt første eksil med i Sibir, ble arrestert og sendt til en konsentrasjonsleir hvor hun omkom. Hennes første datter døde av tuberkulose i 1920-årene. Den andre, Zinaida (moren til Esteban Volkov) ble drevet til selvmord av Stalin.

Kanskje det mest tragiske tilfellet var Trotskys yngste sønn, Sergei, som ikke var aktiv i politikken og derfor forble i Sovjetunionen da faren hans ble sendt i eksil. Stalin hadde arrestert ham og forsøkt å få ham til å fordømme sin far. Han nektet og ble sendt til en konsentrasjonsleir der han ble skutt.

Å hevde at Trotsky og hans kone var likegyldige til sine barns skjebne er den mest monstrøse og ekle av alle løgnene som fyller hvert kapittel av denne vederstyggeligheten. Så ødelagt var Trotsky av denne nyheten at han faktisk vurderte å begå selvmord, i håp om at Stalin ville frigjøre sønnen. Men han visste at dette var umulig. Når Sergei hadde falt i monsterets klør, var hans skjebne forseglet.

Falske anklager

Dette er ikke det eneste forsøket på å legge skylden for Stalin’s grusomme forbrytelser på Trotskys skuldre. Kanskje verre er den forbløffende påstanden om at Trotsky styrket sine krefter med “massekrenkelser av fremtredende kommunister”.

Den såkalte “Røde Terror” refererer til bolsjevikenes tiltak som følge av mordene på fremtredende bolsjevikiske ledere og terroristers forsøk på å drepe Lenin. Disse tiltakene var av defensiv karakter og rettet utelukkende på revolusjonens fiender midt i en blodig borgerkrig. Det skruppelløse forsøket på å knytte dette til Stalins prosesser og massehenrettelser er under enhver forakt.

Denne opprørende løgnen er ment å dekke Stalins blodige utrensninger fra 1930-tallet. I disse utrensningene ble tusenvis av dedikerte kommunister sendt til døden for å forsvare Bolsjevismens virkelige ideer og tradisjoner. De var, som Trotsky påpekte da, ofre for en ensidig borgerkrig mot bolsjevikpartiet utført av det stalinistiske byråkratiet som kom til makten over Lenins parti.

Forfatterne av denne løgnen ønsker å vise at stalinismen og bolsjevismen var det samme, fordi begge brukte voldelige metoder. For å svare på dette spørsmålet, trenger man bare å spørre dersom Stalins totalitære regime bare var en fortsettelse av bolsjevismen, hvorfor var det nødvendig for Stalin å fysisk utrydde alle bolsjevikiske ledere som tok makten i 1917? Det klare faktumet er at bolsjevismen og stalinismen, langt fra å være like, er gjensidig utelukkende.

Stalin, kontrarevolusjonens skapelse, innførte en terrorisme, ikke mot de kontrarevolusjonære, men mot kommunister og arbeidere, hvorav millioner ble sendt til fengsler eller Gulag av GPU, der de omkom. Kriminelle stopper ikke på noenting for å få det siste levende spor av oktober utryddet. Han ønsket å utelukke minnet om oktober. Det var ingen andre enn Trotsky som kjempet med mot for å forsvare Bolsjevismens rene banner. Det var derfor Stalin måtte få ham myrdet for enhver pris.

Den tidligere KGB-agenten Vladimir Putin retter en anklagende finger mot Lenin og Trotsky, men han har ingen forbehold med å bruke vold mot sine egne politiske motstandere. Hans regime er basert på statens organiserte vold. Den eneste forskjellen er at staten som han er overhode for ikke lenger er staten til et korrupt stalinistisk byråkrati, men til et uendelig mer korrupt og degenerert oligarki av bankfolk og kapitalister. Og denne tilstanden er basert på løgner, svindel og forfalskninger mer enn det Stalins noensinne var.

Mord

Etter å ha kynisk forfalsket Leon Trotskys liv, fortsetter Kott og Statsky å presentere en enda større grotesk forfalskning av hans død. I den store finalen ble Trotskys morder Frank Jacson (den katalanske stalinisten sitt virkelige navn var Ramon Mercader) presentert for oss i et veldig gunstig lys, som en ærlig journalist med kommunistiske sympatier som inngår et nært forhold til Trotsky, angivelig for å skrive hans biografi.

Dette er feil fra start til slutt. Mercader var en stalinistisk agent som på kynisk vis forførte en ung amerikansk trotskist som han brukte til å komme inn i Trotsky sin husstand for å begå et kaldblodig mord. Til dette formålet overøste han vaktene med gaver og tilbød seg å utføre alle slags tjenester, for eksempel å kjøre Alfred og Margarite Rosmer til Veracruz og så videre. På denne måten oppnådde han gradvis vaktenes tillit, mens han samtidig lot som om han ikke hadde interesse for politikk.

Tanken om at Jacson-Mercader hadde et nært forhold til Trotsky er fullstendig feil. Det var ikke et slikt forhold. Det hadde ikke foregått noen diskusjoner mellom dem, slik som de fiktive som finnes i serien. Faktisk så Trotsky på ham som en velmenende men politisk uvitende dilettant. Han sa seg bare motvillig til å lese en artikkel av Jacson/Mercader som en gjentjeneste for alle tjenestene han hadde gitt til hans venner og familie. Faktisk begynte han å bli mistenksom på mannen og fortalte sin kone, Natalya Sedova, at han ikke ville se ham igjen. Det var på drapsdagen den 20. august 1940.

På grunn av vaktenes skjødelsesløshet, som bestod av unge og uerfarne trotskister (ikke det meksikanske politiet som ble feilaktig presentert i serien), var det på denne skjebnesvangre dagen at Mercader fikk komme inn i huset og bli værende alene med Trotsky. Hvis vi skal tro på versjonen til Kott og Statsky, får denne hyggelige morderen (av grunner som er et mysterium) plutselig dårlig samvittighet og bestemmer seg for å være barmhjertig, og forlater Trotskys værelse.

På dette stadiet kommer han under et rasende angrep av Trotsky, som gjentatte ganger slår ham over hodet med en stokk. Mercader, som handler i rent selvforsvar, tar tak i en ishakke som på mystisk vis henger på veggen, og slår Trotsky med den og dreper ham. Som vanlig i denne absurde pantomimen er sannheten satt på hodet. Offeret blir gjerningsmann og morderen det uskyldige offeret!

Hva er fakta? Etter å ha fått tilgang til Trotsky under påskuddet av å få korrigert en artikkel han hadde skrevet, sto morderen bak sitt forsvarsløse offer, som intetanende leser artikkelen han hadde fått. Da Trotsky var tilstrekkelig nok distrahert, slår Mercader ham i hodet med all kraft med en ishakke.

Fakta om saken hersker det ingen tvil om. Som påpekt av Esteban Volkov (se ovennevnte e-post), gjennomførte det meksikanske politiet en grundig undersøkelse på den tiden, inkludert en detaljert rekonstruksjon av drapet i morderens nærvær. Mercader handlet ikke i selvforsvar, men begikk et kaldblodig drap som han hadde planlagt måneder i forveien.

Mordvåpenet hang ikke på veggen. Han bar det skjult under frakken (han hadde også en kniv og en pistol). Det var faktisk en slåsskamp, ​​men det var etter, ikke før det dødelige slaget.

Enten av nervøsitet eller uansett grunn, lyktes ikke morderen fullstendig. Trotsky døde ikke umiddelbart. Han kjempet modig til tross for en forferdelig skade, mens han ropte etter vaktene for hjelp. Han beholdt bevisstheten lenge nok til å identifisere angriperen og ga ordre om at han ikke skulle bli drept. Han krevde at han måtte snakke.

En dag senere var den store marxisten og leder av den russiske revolusjonen død. Med Trotskys mord hadde Stalin fullført kampen sin med å utrydde bolsjevikpartiet. Han hadde oppfylt sin rolle som revolusjonens graver, akkurat som Trotsky forutså. Med denne handlingen ble overførelsen av makten fra den russiske arbeiderklassen til byråkratiet fullført. Det stalinistiske byråkratiets makt virket uangripelig.

Men historien fikk hevn på stalinistene. Byråkratiet underminerte planøkonomien gjennom forkludring, korrupsjon og dårlige forvaltning i stor skala. Til slutt ødela de Sovjetunionen og banet veien for kapitalismens gjenopprettelse og eliminasjonen av alle av oktoberrevolusjonens goder.

I dag har barnebarna til det gamle stalinistiske byråkratiet forvandlet seg til kapitalistiske biznizmyeny. De klær seg i fine dresser, deres koner er bedekte med juveler, de bor i palasser og de kjører rundt i dyre biler og privatfly. Denne gjengen har beriket seg på bekostningen av den russiske arbeiderklassen. De ønsker å likvidere alle minnene fra oktoberrevolusjonen. De beryktede løgnene og ærekrenkelsene som kastes mot Trotsky, er bare den stygge toppen til et stort isberg av løgner og forfalskninger som har blitt produsert til dette formålet.

Men kapitalismens krise bringer en ny generasjon arbeidere på beina. Over hele verden, kan revolusjonens første rystelser føles. Leon Trotsky, den store revolusjonære krigeren, lederen av oktober og arbeiderklassens martyr dedikerte hele livet sitt til arbeiderklassens sak, til kampen for sosialisme, for en ny og bedre verden.

Vi vender ryggen med forakt til våre fienders løgner og svindler. De representerer en avskyelig og senil sosial orden som er bestemt til å bli styrtet. Vår tro er på fremtiden, og vår visjon er det som inspirerte Lev Davidovich Trotsky til å skrive sitt siste budskap til verden:

“Livet er vakkert. La fremtidige generasjoner rense det for alt ondt, undertrykkelse og vold og la dem nyte det fullt ut. “- Leon Trotsky, Mexico City, 27. februar 1940