Krigen i Ukraina: En internasjonal posisjon – IMT sitt standpunkt

Krigens første offer er sannheten. Dette er også tilfellet med den russiske militære intervensjonen i Ukraina. Marxister må kunne skjære gjennom tåken av løgner og krigspropaganda og analysere de virkelige årsakene bak konflikten; hva forårsaket den; og de reelle interessene som ligger bak de ulike involvertes unnskyldninger og begrunnelser. Fremfor alt må vi gjøre det fra synspunktet til verdens arbeiderklasses interesser.

[Source]

Mens vi motsetter oss Russlands invasjon av Ukraina, gjør vi det av våre egne grunner, som vi vil forklare her, og som ikke har noe å gjøre med ropet til de prostituerte mediene. Det burde være en selvfølge at vår første plikt er å avsløre de ekle løgnene og hykleriet til USA og vestlig imperialisme.

De fordømmer høylytt Russlands invasjon av Ukraina med den begrunnelse at den bryter med «nasjonal suverenitet» og «folkerett».

Disse uttalelsene lukter av hykleri. USA-imperialismen og dens europeiske lakeier har en lang og blodig historie med brudd på nasjonal suverenitet og såkalt internasjonal lov.

Når de forfølger sine imperialistiske mål, har de aldri unnlatt å bombe og invadere suverene stater (Irak), slakte sivile (Vietnam), organisere fascistiske militærkupp (Chile) og politiske attentater (Allende, Lumumba). De er de siste menneskene på jord som har rett til å holde foredrag om dydene fred, demokrati og humanitære verdier.

Alt snakk om ukrainsk suverenitet blir motsagt av det faktum at landet har vært under økende dominans fra USA siden seieren til Euromaidan-bevegelsen i 2014. Alle spakene for økonomisk og politisk makt er i hendene på et korrupt oligarki og dets regjering, som igjen er en marionette til USA-imperialismen, en brikke i deres hender.

IMF dikterer den økonomiske politikken til Ukraina, og den amerikanske ambassaden spiller en nøkkelrolle i dannelsen av dens regjeringer. Krigen er i stor grad en konflikt mellom USA og Russland, som utspiller seg på Ukrainas territorium.

NATOs aggresjon

Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble Russland sterkt svekket på den internasjonale arenaen. Til tross for alle løftene om det motsatte, utnyttet amerikansk imperialisme dette faktum til å presse mot øst, og utvidet NATO helt opp til Russlands grenser.

I denne sammenhengen følte amerikansk imperialisme seg som allmektig, der mennene i Washington proklamerte en «ny verdensorden». USAs imperialisme tok seg inn i tidligere sovjetiske innflytelsessfærer, som Jugoslavia og Irak. Russland måtte lide ydmykelsen av NATOs krig mot Serbia. Dette ble fulgt av en konstant serie med «fargerevolusjoner» for å installere pro-vestlige regjeringer; utplassere tropper i Øst-Europa, ledsaget av militærøvelser nær Russlands grenser; og utallige andre provokasjoner.

Men alle ting har sine grenser. Det kom et punkt der den russiske herskerklassen, hvis interesser Putin representerer, sa nok. Det punktet ble nådd i 2008, med krigen i Georgia, som planla å bli med i NATO.

Ved å utnytte det faktum at USA-imperialismen var fastlåst i Irak, førte Russland en kort, og resolutt krig mot Georgia, ødela hæren dens (som hadde blitt trent og utstyrt av NATO) og trakk seg deretter tilbake, etter å ha sikret støttepunkter i Abkhasiske og Nord-ossetiske republikker, som brøt ut av Georgia.

Euromaidan i Ukraina markerte et ytterligere fremskritt for USAs og NATOs interesser – denne gangen i Russlands historiske grenseland. Det var en provokasjon for langt, og Russland reagerte i 2014 ved å gjennomføre en annektering av Krim – som for det meste er bebodd av en russisktalende befolkning, og er hjemstedet til Svartehavsflåten til den russiske marinen, som ligger i Sevastopol. De ga også militær bistand til opprørerne i borgerkrigen mellom det russisktalende folket i Donbass og det høyrenasjonalistiske regimet i Kiev. Vesten protesterte, iverksatte sanksjoner, men det fikk ingen alvorlige følger for Russland.

I 2015, etter at det var klart at USA ikke var forberedt på å sette inn bakketropper i Syria, grep Russland inn på Assads side og bestemte utfallet av borgerkrigen. Syria var viktig for Russland siden det huser dens eneste marinebase i Middelhavet. Resultatet var et alvorlig tilbakeslag for USAs imperialisme, i en region som har strategisk betydning for dem.

Nå har Putin sett en ny mulighet til å gjenreise Russlands makt på. USA har nettopp lidd et ydmykende nederlag i Afghanistan. Russland var i stand til å megle fred i Aserbajdsjan-Armenia-krigen i 2020; grep inn for å støtte Lukasjenko i Hviterussland i 2020-2021; og grep deretter militært inn i Kasakhstan i begynnelsen av 2022.

En fatal rolle ble spilt av de økte provokasjonene som kom fra Zelensky-regjeringen. Etter fallet til Janukovitsj i 2014, hadde den ukrainske regjeringen drevet frem spørsmålene om NATO og EU-medlemskap. Dette ble så nedfelt i Grunnloven i 2020. Zelensky, komikeren som ble president, hadde blitt valgt i 2019 i kraft av å være en outsider, en som skulle rydde opp i politikken, håndtere oligarkene og samtidig slutte fred med Russland.

Men under press fra ytre høyre, og oppmuntret av Washington, fulgte han den motsatte politikken.

Spørsmålet om NATO-medlemskap ble igjen satt høyt på dagsordenen og ble kraftig presset frem. Russland ser med rette på dette som en trussel. Den nåværende situasjonen er nettopp et resultat av tiår med vestlig imperialisme som presser på for å omringe Russland.

Var invasjonen uunngåelig?

Dialektisk endret kvantitet seg til kvalitet. For å bruke fysikkens språk, hadde man nådd et kritisk punkt hvor utbruddet av fiendtligheter var tydelig på agendaen.

Imidlertid er det alltid forskjellige alternativer, selv i kriger. Hvis Putin kunne ha oppnådd målene sine uten å gjøre alt bryet med å invadere, med alle risikoene og kostnadene det ville medføre, ville han åpenbart ha foretrukket å ta den kursen. En slik mulighet eksisterte absolutt i første omgang, og det syntes for oss å være den mest sannsynlige hypotesen.

Det var noen indikasjoner på at USA var forberedt på å komme med visse innrømmelser. Og hvorfor ikke? Tross alt sa Biden offentlig at spørsmålet om Ukrainas NATO-medlemskap var utenfor dagsorden i overskuelig fremtid. Men til slutt tok hendelsene en annen vei.

Putin brukte trusselen om militær aksjon (mens han nektet for at han ville gjennomføre den) for å tvinge amerikansk imperialisme til forhandlingsbordet. Kravene hans var klare nok: ingen NATO-medlemskap for Ukraina, slutt på NATOs fremstøt østover og sikkerhetsgarantier i Europa.

Disse kravene samsvarte eksakt med interessene til russisk kapitalisme, og var derfor diametralt motsatte av Washingtons. USA-imperialismen var derfor ikke villig til å vike en tomme overfor Russlands krav. Men den var heller ikke forberedt på å bidra med bakketropper til forsvar av Ukraina. Truslene om sanksjoner, som ikke ble støttet opp av militær aksjon, gjorde naturligvis ingenting for å avskrekke Putin.

Ting har en egen dynamikk. Da Putin ikke fikk de forventede innrømmelsene, sto han ikke igjen med noe annet alternativ enn å handle. Tiden for spill var over.

Hva var årsaken til USA-imperialismens hardnakkete avslag på å komme med noen innrømmelser? De kunne ikke sees på å gi etter for trusler. Det ville ytterligere ha undergravd autoriteten til USA-imperialismen på verdensbasis. Men det samme gjaldt fra Putins ståsted.

Vestens iherdige avvisning av å vurdere Russlands krav, satte Putin i en posisjon til enten å handle på truslene eller måtte gå tilbake. Det var avgjørende for det påfølgende hendelsesforløpet.

Som en mann som spiller et parti sjakk, hadde Putin allerede tatt i betraktning den vestlige imperialismens manglende vilje til å gripe direkte inn med tropper i Ukraina, og han hadde allerede trukket fra kostnadene sanksjonene har. Med en formidabel styrke på 190 000 tropper allerede samlet på grensene til Ukraina, var hans neste trekk forhåndsbestemt.

Enhver angrepskrig krever alltid en begrunnelse. For opinionen i Russland brukte Putin den ukrainske beskytningen av Donetsk, som han karakteriserte som «folkemord». Det er en overdrivelse, men det bør ikke avfeies like lett som imperialistene har gjort.

Den ondskapsfulle undertrykkelsen det russisktalende folket i Donetsk led i hendene på den ukrainske hæren, er det ingen tvil om. De siste åtte årene har rundt 14.000 mennesker blitt drept i konflikten, og det store flertallet har vært sivile fra Donetsk-regionen. Det anslås at 80 prosent av granatene har blitt avfyrt av den ukrainske hæren.

Putin kastet hansken ved å anerkjenne Donbass-republikkene og sende inn tropper. Det var signalet for å sette i gang et militært angrep på Ukraina.

Hva er årsakene til Putins handlinger?

I alt dette forfølger Vladimir Putin naturlig nok egne interesser. Ved å piske opp nasjonalistisk glød håper han å gjenvinne populariteten han har mistet i det siste på grunn av den økonomiske krisen, angrepene på arbeidere, pensjoner, demokratiske rettigheter, osv.

Dette fungerte i 2014 med annekteringen av Krim, og han tror at han kan gjenta trikset.

Han vil fremstå som en sterk mann, som står opp mot Vesten og forsvarer russere uansett hvor de er. Han poserer som forsvareren av den russiske befolkningen i Donbass. Det er ikke sant. Putin bryr seg ikke om situasjonen til befolkningen i Donbass.

Han har brukt Donetsk- og Luhansk-republikkene som vekslepenger for å nå målene sine i Ukraina. Det var den sanne betydningen av Minsk-avtalene.

I virkeligheten har han illusjoner om imperialistisk storhet. Han ser seg selv i rollen som en slags tsar, i samme linjer som det russiske imperiet før 1917 og dets reaksjonære store russiske sjåvinisme. Ideen om at en slik mann kan spille en progressiv rolle i Ukraina er latterlig.

Russisk imperialisme

Russland er ikke et svakt land dominert av imperialisme. Langt ifra. Russland er en regional makt, hvis politikk bare kan beskrives som imperialistisk. Den virkelige årsaken til Russlands krig i Ukraina er forsøket på å sikre innflytelsessfærer og de nasjonale sikkerhetsinteressene til russisk kapital.

En håpløs formalist kan innvende at Russland ikke besitter alle funksjonene som Lenin har lagt frem i hans berømte bok, Imperialisme: kapitalismens høyeste stadium. Kanskje det, men det innebærer ikke i det hele tatt at Russland ikke er imperialistisk. Svaret på den innvendingen finner man i Lenins samme bok.

Lenin beskriver Russland som «et land som er økonomisk tilbakestående, der moderne kapitalistisk imperialisme så å si er viklet inn i et spesielt nært nettverk av førkapitalistiske relasjoner». Men samtidig inkluderer han det tsaristiske Russland som en av de fem ledende imperialistiske nasjonene. Dette til tross for at tsar-Russland var økonomisk tilbakestående og aldri eksporterte en kopek med kapital.

Russland i dag er ikke lenger det samme tilbakestående, uutviklede landet som det var før 1917. Nå er det et utviklet industriland hvor det er en høy grad av konsentrasjon av kapital, hvor banksektoren (i seg selv svært sentralisert) spiller en nøkkelrolle i økonomien.  

Dette endres ikke av at gass og olje spiller en nøkkelrolle i Russlands økonomi. Dessuten er disse ressursene ikke under kontroll av utenlandske multinasjonale selskaper, men er i hendene på russiske oligarker. Russlands utenrikspolitikk er i stor grad drevet av behovet for å sikre markeder for energieksporten (spesielt Europa) og midlene til å levere dem.

Det er sant at Russland ikke kan plasseres i samme rom som USA. USA er fortsatt verdens dominerende imperialistiske makt og flere hakk høyere opp. Til sammenligning er Russland en liten eller mellomstor imperialistisk makt. Dens økonomi er ikke i samme rekkevidde som USAs og ikke engang som de europeiske imperialistiske maktene.

Men ingen fornuftig person kan nekte for at Russland er en regional imperialistisk makt med ambisjoner i Sentral-Asia, Kaukasus, Midtøsten, Øst-Europa og Balkan.

Russland arvet et atomvåpenarsenal fra Sovjetunionen og har de siste årene investert stort for å modernisere hæren. Russland rangerer blant de fem med mest militærutgifter i verden, militærutgiftene har vokst med 30 prosent de siste årene, og det er det tredje landet i verden når det gjelder militærutgifter som andel av BNP (4,3 prosent).

Russlands krig i Ukraina er en reaksjonær imperialistisk krig som vi ikke kan støtte. Det vil ha negative effekter i Ukraina, Russland og internasjonalt. Det er av disse grunnene vi motsetter oss Russlands krig mot Ukraina.

Denne krigen genererer nasjonalt hat mellom folk som lenge har vært forent av nære brorskapsbånd, og gir ytterligere næring til stemninger av reaksjonær ukrainsk nasjonalisme på den ene siden, og reaksjonær stor russisk sjåvinisme på den andre, og så monstrøse splittelse i arbeiderklassen langs nasjonale, etniske og språklinjer.

Hovedgarantien mot denne nasjonalistiske giften er at de russiske arbeiderne opprettholder en uforsonlig holdning av proletarisk internasjonalisme, står fast mot den sjåvinistiske giften og motarbeider Putins reaksjonære politikk, både hjemme og i utlandet. Posisjonen inntatt av den russiske seksjonen av IMT er en modell i så måte.

På sin side, mens de motsetter seg russisk aggresjon, må arbeiderne i Ukraina forstå at deres land har blitt skammelig forrådt av de som hevdet å være deres venner og allierte. De vestlige imperialistiske gribbene presset dem bevisst inn i en krig, og sto deretter tilbake og så med armene foldet på mens Ukraina sank ned i et blodig moras. I den grad de i ettertid har lovet begrensede våpenforsyninger, men ingen tropper selvfølgelig, er det et kynisk forsøk på å holde konflikten i gang som et middel til å stanse de russiske styrkene og forårsake maksimale ofre på begge sider, som et middel for billige propagandapoeng mot Russland.

Praten om sanksjoner, den krigerske retorikken om å «kjempe til slutten», uten å forplikte å sende en eneste soldat til å kjempe i Ukraina, krokodilletårene om lidelsene til de stakkars ukrainerne, osv. – alt dette kan ikke skjule det klare faktum at Ukraina har blitt behandlet som en brikke i et kynisk maktpolitisk spill.

Ukrainere! Åpne øynene og forstå at landet deres er blitt ofret på imperialismens blodige alter! Og innse at dine eneste sanne venner er verdens arbeidere!

Konsekvenser i verdensanliggender

Krigen i Ukraina vil medføre store konsekvenser på verdensbasis. USA er verdens dominerende imperialistiske makt og den mest kontrarevolusjonære kraften på planeten. Men den nåværende krisen har avslørt den underliggende svakheten til amerikansk imperialisme.

Dens makt har gradvis blitt erodert av verdenskapitalismens krise, som kommer til uttrykk i en kolossal ustabilitet, kriger og omveltninger, som tapper så store mengder blod og gull som gjør det umulig for selv den rikeste nasjonen på jorden å opprettholdes.

Det katastrofale resultatet til de militære okkupasjonene i Irak og Afghanistan har avslørt denne svakheten for alle. Det var et av elementene som fikk Putin til å starte en krig i Ukraina. Han regnet med at amerikanerne ikke ville gripe inn militært, og han tok ikke feil.

Etter nederlag i en serie utenlandseventyr, som var ødeleggende dyre og ikke løste noe, har opinionen i USA ikke lenger noen appetitt på militære eventyr. Bidens hender var bundet.

Dette vil bli behørig notert av Kina, som nå har dukket opp som en mektig rival til amerikansk imperialisme. Den har konfrontert USA i mange deler av verden, og blir i Washington sett på som en langt større trussel enn Russland.

Kina er ikke lenger den svake, økonomisk tilbakestående, dominerte nasjonen det var i 1949. Landet har en mektig industriell base og er nå en formidabel militærmakt. Landet skjuler ikke ambisjonene sine om Taiwan, som de sier de ønsker å gjenforene med Kina gjennom fredelige forhandlinger, men hvis det ikke er mulig, kan de gjøre det med militære midler.

Den ukrainske affæren har vært en nyttig lærdom for Beijing om begrensningene til USAs militærmakt. Og selv om det ikke ønsket å provosere sine handelspartnere i Vesten ved å åpent støtte Russland – og dermed avstå fra å stemme i FNs sikkerhetsråd – har det gjort det helt klart at det klandrer USA for å presse på for ukrainsk medlemskap i NATO.

Kina har helt klart inngått en avtale med Russland for å oppveie virkningene av sanksjonene (en annen grunn til at de vil mislykkes). Den ukrainske affæren vil utvilsomt føre til en tettere blokk mellom de russiske og kinesiske imperialistene i den kommende perioden – en utvikling som Washington må frykte som Djevelen frykter hellig vann.

Splittelse mellom amerikansk imperialisme og dens europeiske allierte

Konflikten i Ukraina mellom USAs og Russlands interesser har også brakt til overflaten splittelsen mellom Washington og dets europeiske allierte, spesielt Frankrike og Tyskland. Tradisjonelt prøvde de franske borgerskapene alltid å opprettholde en pretensjon om å ha en viss uavhengighet, utvikle sine egne atomvåpen og dyrke sin egen imperialistiske innflytelsessfære i Afrika og andre steder. I denne konflikten prøvde Macron å spille en uavhengig rolle. Delvis var han motivert av det kommende presidentvalget. Men posisjonen til Paris og Berlin er også basert på økonomiske interesser.

Europa er sterkt avhengig (40 prosent) av import av russisk gass. Dette er spesielt tilfellet for Tyskland, som importerer 60 prosent av sin naturgass fra Russland i tillegg til å ha viktige investeringer der. Dette er den virkelige årsaken bak Tysklands motvilje mot å ta skritt som vil forverre konflikten, og motviljen mot å implementere sanksjoner mot Russland.

I det øyeblikket den nåværende konflikten tar slutt (som den må på et eller annet vis), vil disse sanksjonene, og mange andre, stille falle bort, siden den skadelige effekten på den europeiske økonomien – i første omgang på Tyskland – vil være for smertefull å utstå. Til tross for alle påstandene om det motsatte, kan ikke Tyskland finne passende alternative kilder for olje og gass til bærekraftige priser.

Tyskland er en imperialistisk makt i seg selv, og dens utenrikspolitikk er diktert av interessene til tysk kapital, som ikke nødvendigvis stemmer fullt overens med den amerikanske kapitalens. Tysk kapital kontrollerer Europa gjennom EUs mekanismer. I 30 år har Tyskland hatt en politikk for å utvide innflytelse til Øst-Europa og Balkan (det spilte en avgjørende rolle i den reaksjonære oppløsningen av Jugoslavia), og utenrikshandelen knytter Tyskland nært til Kina.

Etter å ha blitt beseiret i andre verdenskrig, ble det satt grenser for hvor mye Tyskland kunne gå for å gjenoppbygge militæret. Den tyske herskende klassen var alltid forsiktige med å bli sett på å ha en direkte rolle i utenlandske imperialistiske militæreventyr, selv om Tyskland var en del av NATO. Den motviljen ble brutt for en tid siden. Tyskland, under en grønn utenriksminister, sendte tropper til Jugoslavia på 1990-tallet. Mens den motsatte seg invasjonen av Irak i 2003, sendte den tropper til Afghanistan.

Nå har den tyske hovedstaden brukt unnskyldningen for krigen i Ukraina til å ta fatt på et massivt program for militærinvesteringer. Det er uunngåelig at enhver imperialistisk makt må matche sin økonomiske makt med en tilsvarende militær makt.

Selvsagt er ikke den amerikanske imperialismens hovedfiende Russland, men Kina, og det har vært en klar politikk for å dreie seg til Asia fra Washingtons side. I denne konflikten har Kina stilt seg på Russlands side. Samtidig er ikke Kinas interesser helt de samme som Russlands. Kinesisk imperialisme forsvarer interessene til kinesiske kapitalister, inkludert beskyttelse av eksportmarkedene deres i Vesten. Av denne grunn ønsker ikke Kina å fremstå offentlig som ansvarlig for Russlands handlinger, selv om Kina selvfølgelig støtter dem.

Det er absolutt ikke snakk om en ny verdenskrig mellom USA og Russland, og heller ikke mellom USA og Kina, delvis, nettopp på grunn av trusselen om atomkrig, men også på grunn av den resolutte motstanden mot en slik krig, av massene. Kapitalistene fører ikke krig for patriotisme, demokrati eller andre prinsipper. De fører krig for profitt, for å ta til seg utenlandske markeder, kilder til råstoff (olje) og for å utvide innflytelsessfærer.

Men en atomkrig vil medføre en gjensidig ødeleggelse av begge sider. Det er til og med laget en forkortelse for å beskrive det: MAD (mutually assured destruction). At en slik krig ikke ville være i interessene til bankfolk og kapitalister er selvsagt.

Økonomiske konsekvenser

Et annet viktig aspekt ved spørsmålet er virkningen av krigen i Ukraina og vestlige sanksjoner mot Russland på verdensøkonomien.

Allerede på slutten av 2019 beveget verdensøkonomien seg mot en ny nedgang. Når vi går tilbake til en slags normalitet etter sjokket av pandemien, er situasjonen ekstremt skjør. Ikke alle land har ennå gjenopprettet sine pre-pandemiske produksjonsnivåer. Verdensøkonomien er full av mange motsetninger. Ethvert sjokk kan vippe det inn i resesjon.

Krisen i Ukraina har allerede ført til en kraftig økning i energiprisene, som kan bli enda verre. Dette bidrar til inflasjonspresset på verdensøkonomien og til andre faktorer som allerede arbeider mot et stagflasjonsperspektiv, det vil si økonomisk stagnasjon kombinert med høye priser. Noen borgerlige økonomer regnet ut at denne konflikten kunne slå ut 0,5 prosent av BNP-veksten i eurosonen og Storbritannia i 2023 og 2024. Dette på et tidspunkt da prognosen for vekst allerede er mager.

Situasjonen kan fort bli mye verre. Sanksjoner rammer allerede den russiske økonomien. De siste rapportene indikerer et bratt fall i verdien av rubelen, som har tvunget sentralbanken til å heve renten. Det har vært en kraftig økning i inflasjonen, og mengder av engstelige mennesker tar ut pengene sine fra bankene. Moskva-børsen ble også stengt.

Disse resultatene ble møtt med oppstemthet av vestlige kommentatorer, som ignorerte det faktum at deres egne aksjemarkeder registrerte store tap, og kursene steg også her. Imidlertid vil de umiddelbare effektene på Russland snart avta, og noe som ligner likevekt vil bli gjenopprettet. Det samme kan ikke sies om verdensøkonomien.

Men sanksjoner er et tveegget våpen. Vi kan med sikkerhet forvente at Russland vil gjengjelde sanksjonene. Den vil bruke trusselen om å kutte gassforsyningen til Europa, og Medvedev har allerede truet med å ekspropriere vestlige interesser i Russland.

Arbeiderbevegelsens stilling

Krig setter alle tendenser til arbeiderbevegelsen på prøve, og som man kunne forvente, har reformistene og sosialdemokratene raskt sluttet seg til sin egen herskende klasse, som de ivrigste forsvarerne av sanksjoner mot Russland. Venstrereformistene i Vesten har delt seg inn i forskjellige leire: noen slutter seg åpent til den herskende klassen, under slagordet «hands off  Ukraine»; andre har falt inn i impotent pasifisme, og ber om en tilbakevending til den mytiske «folkeretten», og håper at «diplomati» kan forhindre krig.

I Russland har kommunistpartiets ledelse, som forventet, kapitulert til sin egen herskerklasse og støttet Putins imperialistiske intervensjon fullt ut. Andre på venstresiden har sluttet opp om liberale, og representerer en annen del av den herskende klassen.

Posisjonen til revolusjonære marxister bør være klar: et prinsipielt klassebasert standpunkt på linje med «arbeiderklassens hovedfiende er hjemme». Ingen tillit overhodet bør settes til NATO og de vestlige imperialistiske gangsterne, og det gjelder spesielt for arbeidere og sosialister i Vesten.

Oppgaven med å kjempe mot den reaksjonære gjengen i Kreml er de russiske arbeidernes oppgaver. Oppgaven til revolusjonære i Vesten er å kjempe mot sitt eget borgerskap, mot NATO og mot amerikansk imperialisme – den mest kontrarevolusjonære kraften på planeten.

Vi kan ikke støtte noen av sidene i denne krigen, fordi det er en reaksjonær krig på begge sider. Til syvende og sist er det en konflikt mellom to grupper av imperialister. Vi støtter ingen av dem. Folket i det fattige, blødende Ukraina er ofrene i denne konflikten, som de ikke skapte og ikke ønsker.

Det eneste alternativet til reaksjonens karneval og krigens lidelser for de ukrainske arbeiderne og unge er en politikk for klasseenhet mot de ukrainske oligarkene, så vel som mot amerikansk og russisk imperialisme. Det nasjonale spørsmålet i Ukraina er ekstremt komplisert, og ethvert forsøk på å styre landet på grunnlag av nasjonalisme (det være seg ukrainsk eller pro-russisk), vil uunngåelig resultere i oppløsning av landet, etnisk rensing og borgerkrig, som vi allerede har sett.

Til syvende og sist betyr kapitalismen i epoke med nedgang, krig og økonomisk krise. Den eneste måten å få slutt på dets gru er ved at arbeiderklassen tar makten, i det ene landet etter det andre, og feier bort dette råtne systemet. Til det trengs en revolusjonær ledelse – en som er solid basert på prinsippene for sosialistisk internasjonalisme. Dagens mest presserende oppgave er derfor et tålmodig arbeid med å bygge marxismens krefter, å bygge den internasjonale marxistiske tendensen.

London, 28. februar 2022