Chavistaer demonstrerer mot imperialismen: Hva er det neste i Trumps kupp?

Selv om det pågående imperialistiske kuppet i Venezuela enda ikke har lyktes, er inntrykket man får at kuppet går ubønnhørlig mot ferdigstillelse, et kupp som primært presses fremover av utenlandske krefter, snarere enn fra Venezuela selv. Det neste trinnet er bruk av “humanitær bistand” som en provokasjon på grensen til Colombia.

[Source]

Det rapporteres i mange aviser at dette kuppplottet ble klekket ut i USA, i samarbeid med Marco Rubio og Trump-administrasjonens øverste tjenestemenn. Planleggelsene var allerede satt i gang under Obama-administrasjonen, la oss ikke glemme at det var han som signerte den eksekutive ordren, som erklærte Venezuela, som en “trussel” mot USAs nasjonale sikkerhet, som danner grunnlaget for de nåværende sanksjonene. Alle sanksjonene Trump har iverksatt underbygges av denne erklæringen.

Da haukene erstattet de “moderate” i Trump-regimet akselererte planleggingen. Mike Pompeo overtok etter Tillerson, og Bolton etter McMaster. Marco Rubio og Diaz-Balart, de politiske lederne i den cubanske eksilmafiaen i Florida og store figurer i det republikanske partiet presset Trump fra dag én. Nå innså de at de kunne få klarsignal.

Kuppplottet

Allerede i august 2017 tenkte Trump på et militært alternativ for Venezuela, men planene ble avvist av rådgiverne hans, blant annet Tillerson. Med rådgiverne fjernet, ble veien åpnet. De siste årenes hendelser i de andre landene i regionen falt i tråd med planene, med Macri som president i Argentina, Duque (en av Uribes allierte) i Colombia og til slutt Bolsonaro i Brasil.

For disse ulvene handler ikke dette bare om Venezuela, men om hva Bolton beskrev som «triaden av tyranni»: Cuba, Venezuela og Nicaragua. På et møte med reaksjonære venezuelanere i Florida den 2. februar, støttet Mike Pence Bolton i en tale, pepret med bibelske referanser, der han lovet å bringe «frihet» til Venezuela og deretter fortsette til Nicaragua og Cuba.

I desember 2018 ble de siste detaljene i planene satt sammen, og Guaidó reiste til Washington for instrukser. På den tiden var han ikke engang president for nasjonalforsamlingen, men han hadde allerede på forhånd blitt utpekt av Washington. Som en bekreftelse på denne planen, har aviser publisert detaljerte “frenetiske samtaler” mellom USA og latinamerikanske land og med diplomatisk press på Spania før Guaidós selvproklamasjon. Amerikanske allierte ble fortalt at han skulle bli president og de måtte erkjenne ham som den rettmessige presidenten. Som forventet, da de ble spurt om å hoppe, svarte de alle: “Hvor høyt?”

For å skaffe flere rekvisitter til kupplanen bestemte Washington seg for å rekruttere noen “liberale” og “sosialdemokratiske” ansikter for å dekke over deres nakne imperialistiske ambisjoner. Canadas Trudeau og Spanias Sanchez hadde ingen kvaler med å forplikte seg. En lederartikkel i FT var åpen om poenget:

“I en region med en lang historie av amerikanske inngrep er det viktig å presse på for at Maduro-regimet ikke bare oppfattes som et nytt eksempel på imperialisme, eller at krisen reduseres til en maktkamp mellom USA og Russland, som begge har store interesser i oljen, Venezuelas viktigste og praktisk talt eneste eksportvare. Canadas rolle og størstedelen av de latinamerikanske landene er sentrale for å motvirke hofte-antagelsene om at USA er alene om å dirigere bevegelsene som fjerner Mr Maduro.”

Trump-regimet har en plan: “Regimendring” i Venezuela, og sakte, men sikkert implementerer de den. Det er alt som betyr noe for dem. Stor støtte eller mangel på det i Venezuela har ingenting å si for deres handlingsplan, selv om det kan endre på små detaljer i selve planen.

En fortelling om to demonstrasjoner

Lørdag 2. februar var det store demonstrasjoner i Venezuela, som var hendige til å måle styrkebalansen mellom de for og mot kuppet.

I Caracas var Chavista-demonstrasjonen den klart største, den okkuperte mesteparten av Bolivar Av., Og bestod hovedsakelig av folk fra militsene, og aktivister fra samfunnsrådene og arbeiderklassenabolag.

En andel var fra utenfor Caracas. Dette er den bolivarianske revolusjonens harde kjerne (som inkluderer mange som er kritiske til regjeringens politikk). Vi snakker om hundretusener, til millioner av mennesker (seks millioner stemte på Maduro i mai 2018) som er “patria o muerte”: forberedt på å dø for å stanse en imperialistisk intervensjon. Denne chavista demonstrasjonen ble knapt nevnt i internasjonale medier. BBCs korrespondent forsvarte seg ved å si at de “ikke kunne delta” i chavista demonstrasjonen.

De ville egentlig ikke delta, da dette ville ha ødelagt historien om at “Maduro har mistet all støtte”, dette er en av maksimene til den borgerlige journalistikken: å ikke la fakta komme i veien for en god historie.

Opposisjonens demonstrasjon i Las Mercedes var stor, men klart mindre. På scenen viste de betydningsfullt flaggene til alle landene som støtter den selvutnevnte presidenten Guaidó, inkludert USA og Israel. Tilstedeværelsen av amerikanske flagg og symboler var felles for alle opposisjonens demonstrasjoner, som ikke bare fant sted i Caracas, men i alle de største byene i landet. Samlet mobiliserte opposisjonen flere mennesker, men i Caracas var chavista demonstrasjonen større. De som deltok på opposisjonens demonstrasjoner var i hovedsak folk fra middelklassen og overklasseområdene i de store byene. Hele deres tilnærming til den politiske kampen er å stole på et utenlandsk inngrep for å tippe maktbalansen i deres favør, etter å ha blitt slått gjentatte ganger i sine opprørsforsøk de siste fem årene. Dette er intensjonen til de amerikanske flaggene, Frihetsgudinnen og “Marines welcome” paroler.

På opposisjonens demonstrasjon i Caracas, kunngjorde Guaidó hva som er neste trinn i planen: å bruke et dekke av “humanitær bistand” for å skape provokasjon ved grensen. Kunngjøringen ble støttet av Bolton og Pence.

De som tror at USA eller at den venezuelanske opposisjonen bryr seg om forholdene til menneskene i Venezuela eller om situasjonen for innvandrere, er fullstendig villedede. Trumpregimet vil bygge en mur for å hindre innvandrere i å komme inn i USA, og de som klarer å komme inn blir satt i bur, barn separeres fra foreldre på en grusom måte. Den venezuelanske opposisjonen i sitt opprørsforsøk i 2017 brente en ung chavista til døden for den kriminelle handlingen i å se fattig ut og å være mørkhudet. Spørsmålet om “humanitær bistand” brukes som en praktisk unnskyldning for intervensjon: Den virkelige situasjonen overdrives og løgner som blir fortalt med vilje, på samme måte som vi ble fortalt om “masseødeleggelsesvåpen” i Irak, og om et “ovenstående folkemord i Tripoli” før bombingen av Libya.

Tre “hjelpe”-sentre skal etableres: et i Brasil, et andre i en for tiden ikke navngitt karibisk øy, og det tredje i Cucuta, Colombia. Sistnevnte er det viktigste på dette stadiet. USA vil bringe “bistand” dit de neste dagene: maksimalt om en uke eller ti dager. Deretter vil det bli gjort forsøk på å “få” denne bistanden over grensen. Dette gjøres for å skape en militær konfrontasjon.

Cucuta er hovedsetet for de paramilitære i Colombia, som igjen har nær tilknytning til statsapparatet og den nåværende Duque-regjeringen, samt landeiere og kapitalister på den venezuelanske siden av grensen, involvert i smugling og andre illegale aktiviteter.

Det finnes også såkalte “opprørssoldater” i Colombia, som kan brukes til dette formålet. Noen av dem er trolig tidligere venezuelanske soldater, andre er mer sannsynlig colombianske paramilitære i forkledning.

USA og dets venezuelanske nikkedukker har åpenlyst sagt at de søker en konfrontasjon med det venezuelanske militæret ved grensen “for å se om de forhindrer hjelp i å komme inn, eller om de ikke lystrer Maduros ordre”. Dette er et veldig farlig eventyr, da det i praksis utgjør et forsøk på å invadere Venezuela under dekke av humanitær bistand, og det kan veldig lett føre til et væpnet sammenstøt. Det er det de søker: En hendelse som setter Maduro i dårlig lys og rettferdiggjør et militært inngrep.

Innsatsen er høy.

På lørdag kom en general i luftvåpenet ut til støtte for Guaidó. Dette er den hittil høyeste rangerte som har gått over, men han hadde ingen tropper under seg. Den venezuelanske ambassadøren i Irak har også hoppet over.

Som tidligere forklart, er lojaliteten til hærens øverste kommando hovedsakelig knyttet til kontrollen over de statseide selskapene. Det betyr at tilbudet om et amnesti fra kuppmakernes del ikke er særlig attraktivt for dem. Men hvis de økonomiske sanksjonene blir for uutholdelige, og de ser en sjanse for at Maduro styrtes, er det ikke utelukket at en del av hæren kan bestemme seg for å komme inn på scenen og ta kontrollen under en “overgangs” -prosess heller enn å være fullstendig utelatt og miste all makt og rikdom.

Den europeiske imperialismen støtter USA

På mandag 4. februar utstedte 19 EU-land en felles uttalelse , og bemerket at de “anerkjenner og støtter Juan Guaidó, presidenten for den demokratisk valgte nasjonalforsamlingen, som ad interim president i Venezuela, for at han kan kalle til et fritt, rettferdig og demokratisk presidentvalg.”

På møtet i EU FM torsdag 31. januar, kom de ikke til enighet (Hellas, Italia og noen andre motsatte seg eller avstod), den 5. februar utstedte de en ad hoc-uttalelse. Dette er resultatet av den uhyrlige, åtte-dagers fristen til Maduro for å kalle til nyvalg, utstedt av den spanske statsministeren Sanchez.

Sanchez oppførsel har vært spesielt skandaløs (som Maduro påpekte i intervjuet han ga til Salvador, på La Sexta TV på søndag kveld). Etter å ha gått imot Trump som “leder av det ytterliggående høyre vi må bekjempe” for to år siden, har han nå justert seg til fullt ut å støtte Trumps kupp i Venezuela.

Mange av de europeiske landene som er involvert i å utstede denne arrogante fristen, er monarkier, der statshodene aldri har blitt valgt. Sanchez nekter et redningsskip som tilhører ONG Open Arms i Barcelonas havn i seile ut, og forhindrer det i å gjøre jobben sin med å redde flyktningers liv som prøver å komme seg til festningen Europa. Hvordan kan han hevde å bekymre seg for venezuelanske “flyktninger”!? Hvordan kan han hevde å være opptatt av “humanitære” motiver!? Dette er rent hykleri. Han forsvarer interessene til spanske multinasjonale selskaper, respekterer ordrene til Trump, og forsøker å avverge press fra høyre og ytterliggående høyre partier i Spania for valgformål.

Både Podemos og IU har motsatt seg Sanchez. Kommunistpartiet, en nøkkelkomponent i IU, har gått videre og erklært at de vil bryte all kontakt med Sanchez. Dersom dette strekker seg helt til til IU, kan dette bety slutten på Sanchez-regjeringen.

EU-landenes felles anerkjennelse av Guaidó har også skapt konflikter i andre land. Italia har nektet å underskrive, til tross for Salvinis militanse mot Maduro. M5S var imot. I Østerrike var utenriksministeren (fra det yyterliggående høyre FPO) imot, men til slutt utstedte statsminister Kurz (OVP konservative) en uttalelse som fullt ut støttet Guaidó.

Russlands posisjon ser ut til å endres litt. I stedet for å insistere på Maduro’s legitimitet, legger de nå lagt vekt på forhandlinger med opposisjonen:

“Vi tror fortsatt at den eneste veien ut av denne krisen er for regjeringen og opposisjonen å sette seg ned for forhandlinger, ellers vil vi bare oppleve samme regimeendring som vesten har gjort mange ganger før,” sa Lavrov, ifølge Interfax .

I mellomtiden har Maduro bedt om underskrifter til et åpent brev til Trump, som går imot militær intervensjon og for fred. Mens en kampanje som dette kan være et nyttig verktøy i å mobilisere folk, er det en håpløst svak strategi for å stoppe det pågående kuppet.

De neste dagene vil være avgjørende. Ettersom sanksjonene mot PDVSA begynner å påvirke regjeringens inntekter i Venezuela og sakte bringer økonomien til en stans, vil trykket på grensen intensiveres. Målet er klart: å enten presse Maduro til å trekke seg eller å tvinge hæren til å gripe inn for å få ham til å trekke seg.

Det splittede bildet på forsiden av La Jornadaoppsummerer konflikten ganske godt. På høyre side vises et bilde fra en opposisjonssamling, som åpenbart ber om at den amerikanske marinen invaderer, til venstre et bilde fra chavista demonstrasjonen i Caracas som viser et tegn, som kameratene fra Lucha de Clases – Venezuela bar som sier “Yankee Go Home”. Det er to klare sider i denne kampen. Vi vet hvilken side vi står på.