Bolivia: arbeidere og bonder griper etter makten

Dette forslaget inneholder imidlertid et lite problem: den behandler ikke hoved kravet til folkets bevegelsen av arbeidere og bonder, som nå fremlegge seg klart i nasjonaliseringen av gas. Samtidig kan vi se hvor farlig innkallingen av et Grunnlovs Forsamling er, som en del venstre orienterte grupper argumenterte for ved tiden av Oktober oppstandelsen, siden dette har utviklet seg til et av hoved redskapen som den regjerende klassen anvender i forsøkene sine til å avspore den revolusjonære bevegelsen. (Se Reply to Luis Oviedo - An appeal for a rational discussion)

Et trek som dette hadde muligens lurt folke bevegelsen for en måned siden, men ikke nå. Tre uker med streiker, demonstrasjoner, vei blokader og sammenstøtter med politiet har radikalisert bevegelsen og dens politiske krav. Dette var klart tilsyne ved den store demonstrasjonen på Mandag sjette Juni. Hundre tusensvis av mennesker (en halv million ifølge visse kilder) samlet seg i La Paz i det som muligens var et av de største demonstrasjonene i historien til dette landet av mindre enn 9 millioner mennesker. Dette var et avgjørende svar til påstandene ifra Mesa at dette var kun noen ”minoritets grupper av radikaler”. Gruve arbeidere, bonder, arbeidere, beboerene av El Alto, episentrumet av revolusjonære Bolivia, bymessig og bygde lærerer, alle områder og avdelinger, samlende ved senteret av La Paz for et omfattende og uhyre stort cabildo abierto ( felles politisk møte) til debatt og diskusjon om fremtiden til bevegelsen. Noen av slagordene befestet til de håndlagde flagene viste vidstrakt avvisning ikke bare av Mesa og andre bourgeois politikere, men avvisning til hele systemet av kapitalistisk demokrati som er ute av stand til å garantere tilogmed de grunnleggende livs forholdene til folket. ”Steng ned parlamentet, heng korrupte politikere”, ”Bourgeois, dine dager er telt”, ”Ned med bourgeoisien”, ”Nok av bourgeois parlamentariske triks”, ”Arbeidere til makten”, dette og liknende var skrevet på plakater og synget.

En mengde lederer talte til cabildo abierto . Stemningen var sint og militant. Den store forsamlingen avviste noen from for kompromiss løsning og besluttet til å fortsette kampen for nasjonaliseringen av gas, med forståelsen av at til å oppnå dette, må avgjørende slag bli tildelt den bourgeois parlamentet.

Zubieta, lederen til gruve areiderene’s forbund uttrykket dette i ord: ” Alle de sosiale organisasjonene av folket, vi skal erklære et stort folkets forsamling og skape et nytt regjering som kan løse makt vakuumet. Olje selsskapene å nsker et nytt klovn i regjeringen til å forsvarer deres interesser, men vi vil danne et nytt regjering av folkets roest idag ifra den Folke Forsamlingen, med hensikten til å nasjonalisere hydrokarbonene”.

Wilma Plata, lederen til La Paz lærene som har vært på streik i mer enn tjue dager og som nå har besluttet forlate deres spesifikke krav for å bestyrke og konsentrerer alle kreftene mot nasjonaliseringen av gas, også talte til forsamlingen: ”Arbeiderene beveger seg imot overtakelsen av politisk og økonomisk makt i landet, og bygningen av et arbeider’s og bonder’s regjering”.

Imens talene pågikk, brøt en hel seksjon av samlingen, gruve arbeidere bevæpnet med dynamitt, studenter ifra El Alto Offentlig Universitet og andre, i tusen tallet, og marsjerte mot sammenstøter og kamp med politiet og hæren i et forsøk på å entrer parlament’s plassen og stenger ned den vanry førte institusjon av kapitalistisk demokrati. Idet denne historiske dagen gikk mot sin slutt, annonserte Mesa sin opsigelse (for tredje gang dette aaret). På den ene siden reflekterte dette han’s udugelighet til å løse situasjonen og på den andre siden var det en del av et innviklet og utspekulert forsøk på gi krisen et trygg konstitusjonell løsning. Det var betegnende at når CNN direktesendte Mesa’s opsigelse, umiddelbart etterpå intervjuet de lederen til MAS, Evo Morales, som foretrekker en forhandlings og konstitusjonell forrærderi av bevegelsen. Det er tilsynelatende klart nå at et seksjon av den regjerende klassen innser at den eneste veien til å avdramatisere bevegelsen er ved å støtte seg opp om dens mest moderat lederer. Et annet seksjon, derimot, er bekymret over å tillate Morales å komme til makten for fykten av at han vil være i ustand å hindre arbeiderenes og bondenes bevegelse innenfor rammeverket av kapitalisme.

Svaret til denne manøveren kom raskt og klart ifra den COB forstørret nasjonale møtet i El Alto: ”Det vil være ingen fred i Bolivia så lenge som hydrokarbonene forblir ikke nasjonalisert,” utrykte COB lederen Jaime Solares. ”Vi kan ikke oppgi denne kampen for nasjonaliseringen, dette er et livsviktig sak, vi kan ikke vike,” konstanterte han.

På Tirsdag 7ande, utviklet den politiske situasjonen seg i en enda mer forvirret retning. Santa Cruz oligarkien, representert ved parlament’s presidenten Vaca Diez kunngjore at de kunne ikke møte i La Paz, siden det ikke var ”trygt” og foreslo et parlaments møte å finne sted i Santa Cruz eller Sucre. Imellomtiden Mesa, som fortsatte å tale som landet’s president tross for han’s opsigelse dagen før, appellerte til Vaca Diez og parlamentet å fratre også ”for å unngå et borger krig”.

På et vis er han rett og han ser klart at hvis han selv er kommet i vanry, er også parlamentet satt sammen av alle de partiene som regjerte i tiden foer Oktober 2003, og som støttet den tidligere presidenten Sanchez de Losada og som var besluttsomt avvist ved den revolusjonære Oktober oppstandelsen. Et slikt parlament kunne ikke påtvinge seg på den store bevegelsen av arbeidere og bonder i de nåværende forholdene. Men oligarkien har allerede forstått det, og unnfanget ideen av Vaca Diez som den nye presidenten som et del av et ”borgerlig regjering med sterk militær støtte,” slikt representanter ifra NFR og MNR har forklart. Med andre ord har den regjerende klassen forstått at kun ved anvendelsen av makt kan de vedlikeholde sitt grep om landet. Deres eneste stridspunkt med Mesa er at han vurderer at bruken av undertrykkelse imot bevegelsen i disse forholdene vil kun forverre situasjonen (som hendte i den brutale undertrykkelsen i El Alto i Oktober som førte direkte til undergangen av Sanchez de Losada). Og begge partene har sikkert rett.

Bevegelsen utbrer seg gjennom landet og samler styrke. Den svevende general streiken som har pågått i El Alto i mer enn to uker, har nå også spredt seg til La Paz, Oruro og mange andre sentrale byer. Vei blokader rammer nå mer enn 90 hoved punkter langs landets vegnett, og isolerer landet ifra sine nabo land og regioner ifra hverandre. Bevegelsen har nå også begynt i Santa Cruz. I denne regionen, hvor den regjerende klassen hadde klart å bygge støtte på basisen av den demagogiske kravet for ”selvstyre”, har arbeiderene og bøndene begynt å demonstrerer og sette opp vei blokader.

Et viktig vendepunkt var angrepet sist uke på et bonde demonstrasjon av fascistiske gjenger til Union Juvenil Crucena, betalte kjeltringer til oligarkien. Dette var hendelsen som veltet balansen, og tilogmed sektorer, som tidligere hadde støttet kravet om selvstyre, har nå steget bestemt frem for nasjonaliseringen av hydrokarbonene. Forsamlingen av Guarani Folket, i Santa Cruz, har truet med å erklærer sin egen selvstyre ifra Santa Cruz, om oligarkien løsrive seg ifra Bolivia. Dette innebærer stor betydning siden Guarani folket lever nettop i de gas rike områdene av regionen.

Samtidig ved en mengde plasser har arbeidere og bonder foretatt direkte handlinger til å okkupere og sperre olje og gas installasjon og felter, virkeligjørende igjennom direkte handling deres krav om nasjonalisering. I Norden av Santa Cruz, har syv olje felt allerede blitt okkupert og nedstengt av bondene ved enden av sist uke og dette har begynt å sprer seg til andre regioner. Spørsmålet om hvem som styrer landet har blitt klart fremstillet ved denne revolusjonære bevegelsen av arbeidere og bonder. Alle forholdene er tilstede. På den ene siden er den regjerende klassen svak og splittet og frykter bruken av undertrykkelse. Arbeiderene og bondene har vist sin vilje til å kjempe videre og har tydelig avvist de bourgeois institusjonene som en helhet. Det eneste som gjenstår er realiseringen som følge i steget ifra ord til handlinger i den avgjørende bevegelsen mot installasjonen av et alternativt makt struktur, den av arbeiderene og bondene, og smadringen av den gamle kapitalistiske makten.

Innkallingen av et Folket’s Forsamlingen er ekstremt viktigt siden det er unnfanget som et middel til erstatningen av et regjering av kapitalister med en regjering av arbeidere og bonder. Hvorledes, må dette iverksettes i praksis. I alle fabrikker, arbeids plasser, arbeids klasser strøk, gruver og bygd må det holdes møter, valg av delegerte til den forente Folket’s Forsamling ved nabolag, lokal, regional og nasjonal nivå. Dette vil være den grunnleggende strukturen til et alternativt arbeiders makt system. I El Alto, til et viss grad, eksistere et slikt struktur, et sovjet allerede. Hverdag møtes tusenvis i cabildos abiertos i de forskjellige distriktene for å diskutere kampens retning.

Trotsky, i sitt beskrivelse av den revolusjonære streiken i Russland i 1905 observerte at: ”Hoved metoden anvendet i kampen av Sovjetene var den politiske generelle streiken. Den revolusjonære styrken i slike streiker består i faktumet at, handlende over hode til kapitalen, disorganisere de stats makten. Dess større, dess mer komplett er ”anarkien” streiken medfører, dess nærmere er streiken til seier. Men kun på et betingelse: anarkien må ikke være skapt ved anarkistiske middler. Klassen som, ved en samtidig opphør av arbeid, paralysere produksjons apparatet og som følge den sentraliserte apparatet av makt, som isolerer deler av landet ifra hverandre og plante generell forvirring, må selv være tilstrekkelig organisert til å ikke bli det første offeret av anarkien de har skapt. Dess mer fullstendig streiken gjør statens organisasjon foreldet, dess mer er streiken’s organisasjon forpliktet til å påtar seg statens funksjoner. Disse forholdene for et generell streik som et proletar metode av kampen var samtidig, forholdene for den storartete betydning av den Sovjet av Arbeider’s deputerte.”

Den generelle streiken i Bolivia, spesielt i El Alto, tvinger arbeiderene og bondene til å påtar seg oppgave som tidligere tilhørte staten i forhold til organiseringen av det dagslige livet. Det er nå tusenvis, muligens titusenvis av gruve arbeidere og bonder ifra forskjellige deler av landet som har samlet i byen. De er gitt mat og varme hverdag ifra den store folket’s organisasjon av arbeidere, bonder og studenter. Sikkerhet og orden i El Alto er garantert ikke av politiet men av folke forsamlingen og nabolag’s Juntas eller komitteer. Denne strukturen skulle blitt systematisk og utbredt igjennom landet.

Det andre viktige oppgaven til opprøret for å gripe makten er brytelsen av den undertrykkende, bevæpnete makten til staten. Det er tilsynelatende klart at hæren’s geledd, sammensatt av alminnelige soldater ifra arbeider og bonder bakgrunn kan bli innvirket på av den revolusjonære bevegelsen. Allerede i La Paz skriker bonder kvinner til soldatene og politiet vaktene ved parlaments plassen: ”er du ikke skamfull, har du ikke et hjerte eller et hjerne, du skulle forenet deg med oss og kjempet for fremtiden til dine barn” ”Se et video av dette). Disse påberopelsene, kombinert med styrken til bevegelsen, fremvist i demonstrasjon på Mandag og dynamitten ved sammenstøttene imellom gruve arbeiderene med politiet og soldater, kan ved et viss punkt, bryte ned kommandoveiene innenfor hæren’s autoritet’s strukturer. Itillegg til dette, hæren, inkludert offiser kastesysteme er splittet. Et seksjon er tydelig medfølende til folke bevegelsen, da to oberste sist uke besluttet sin støtte til nasjonaliseringen av hydrokarboner og et ”folket’s regjering”. Et annet seksjon motsetter seg slittelsen av landet som et del av den herskende klassen, representert ved Santa Cruz oligarkien krever. Og til sist er det et annet grundigt reaksjonære seksjon som ville støtte et fullkommet kupp til å ”restiturere orden”.

Situasjonen innenfor politiet er enda mer positivt. Et politi mytteri har allerede vært en viktig del av Februar 2003 opprøret og forrige uke truet et helt seksjon av politiet i La Paz med mytteri imot Mesa. Demonstrantene kombinere jevnlig skrikene av ”gevær og skudd vil ikke dempe folket” (fusil, metralla, el pueblo no se calla) med skrik av ”politi mytteri”.

Arbeider organisasjonene har riktigtvis kombinert appeller til gradene av hæren og politiet (som trenger organisering på et systematisk basis) med visse elementer av arbeider’s selv forsvar’s organisasjoner. Bortsett fra de bevæpnet gruve arbeidere som allerede deltar i de daglige kampene i hovedbyen, har El Alto Arbeider’s Forbund COR kalt for væpnet selv forsvar organisering og tilbudt å sende selv forsvar’s vakter til Santa Cruz til å forsvarer bondene mot de fascistiske provokasjonene ifra oligarkien. Disse bestemmelsene er positive, men trenger å bli bringet i praksis og koordinert nasjonalt.

Alle disse forberedelsene burde til slutt ankomme ved nedleggelsen av parlamentet og alle bourgeois institusjoner. Den eneste faktoren som mangler er et revolusjonære lederskap istand til å koordinerer oppgavene, fremme de nødvendige slagordene og gjennomføre det nødvendige politiske arbeidet for overtakelsen av makten. Et slikt lederskap eksistere allerede i formen av de mest avanserte militante og lederene til COB, El Alto COR, gruve arbeiderenes forbund, bondenes foreninger, universitets studenter, og lærer. Det er de som nå allerede organisere den revolusjonære bevegelsen, som fortsetter når deres lederer vakle, driver dem fremover eller erstatte dem med andre. Hvis denne avantgard var forent nasjonalt med den grunnleggende ideen av overtakelsen av makten og med et konkret utarbeidet strategi for utførselen av dette, ville den Bolivianske revolusjonen blitt seirende.

Verken Mesa, eller Vaca! Ingen konstitusjonell løsning, men nasjonaliseringen av hydrokarboner! Ned med bourgeois parlamentet! Et Folket’s Forsamling basert på demokratiske valgt delegerte av arbeidere og bonder! Arbeider til makten!